Forsiden Om meg Bilder Måneden har vært bra, fordi Debatt Inspirasjon

Kategori: Tekster og diverse

"Ta deg en treningsøkt, da blir alt bedre!"

02.10.2012 @ 16:00 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt det før. At trening hjelper til en mer positiv hverdag og bedre helse, både fysisk og psykisk. Og det stemmer kanskje bra for noen det, men jeg trener hver dag, likevel ønsker jeg ikke dette livet mer. Jeg trener for å bli slankere, og det at jeg selv føler jeg må slanke meg gjør meg egentlig mer deprimert enn jeg trenger å være. Hver dag leser jeg internett inn og ut om sunne matoppskrifter, gode treningsøvelser, og jeg bruker mye av min tid hver dag på å trene og å tenke på at jeg ikke må spise det og det. Men så spiser jeg det likevel, fordi viljestyrken ikke er stor nok til å la være, noe som da gir meg dårlig samvittighet og jeg ender opp skuffet og lei meg. Sånn går det i en ond sirkel. Så når skal det hjelpe for meg å trene, at det skal hjelpe meg psykisk? Alle sier det hjelper, forskjere, leger, psykologer, alle de som kan dette. Så hvorfor hjelper det ikke meg? Er det som at det er en slags pille som jeg er immun mot? Medisin som ikke fungerer på meg? Og i så fall, hva skal min hjelp være, hvis trening er alle andres hjelp?

Kanskje trening egentlig gjør meg sykere, fordi jeg allerede er for besatt av trening og kosthold? Lefsene til taco skal være grove, vann til alle måltider, én sjokoladebit for mye og jeg burde legge inn en ekstra treningsøkt. Om jeg går en dag uten å trene får jeg dårlig samvittighet, synes selv jeg legger på meg 10 kg bare den ene dagen. Jeg sier selv til alle rundt meg at jeg bare vil bli sunnere, bli bedre trent. Men det vil jeg ikke. Jeg vil høre at jeg har gått ned i vekt, at folk ser det, at folk ser jeg er blitt slankere. Jeg vil ha bekreftelse på all treningen jeg legger inn i hverdagen min. Jeg vil bare være en av de slanke jentene. Det har jeg alltid ønsket, men det skal man jo helst ikke si, for alle er nydelige på sin måte, er det ikke det man sier? Og jo, selvfølgelig er det det, men det hjelper ikke meg hvis jeg selv synes jeg er for stor i forhold til hva jeg trives med. Jeg tar meg selv i å tenke at om jeg bare går ned 2 kg til, så er det greit. Men det blir aldri med bare de 2 kg, for jeg går opp igjen, siden viljestyrken er ikke der lenge nok. Da tenker jeg at jeg bare kan gå ned 4 kg, så er jeg der jeg vil være, og sånn fortsetter det. Jeg har kontroll, og jeg spiser mye, jeg vil bare bli slankere. 

"Jeg har det bra, jeg!"

02.10.2012 @ 00:39 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg har det bra, jeg. En setning som kommer fra min munn nesten hver dag. Når noen spør hvordan jeg har det, er det eneste jeg tenker på å svare "jeg har det bra". Men jeg har det absolutt ikke bra. Det har jeg ikke hatt på lenge, men hva er poenget i å si det til noen? Hva kan de gjøre? Det eneste de kan er å si ting som "det blir bedre", "du kommer deg ut av dette", "jeg vet hvordan du har det", "snakk med meg om du vil" og andre ting som skal være så hjelpende og støttende. Men problemet er at jeg tror dem ikke. Uansett hva noen sier tar jeg det som en løgn. For hva vet vel du? Hva vet vel du om at ting blir bedre? Du har kanskje vært i en nogen lunde lik situasjon, men du er likevel ikke meg, og situasjonen vår er ikke helt lik. Så at noen kan garantere meg at det blir bedre, er en løgn. Ren og ondskapsfull løgn. For all del, det er hyggelig at folk viser de bryr seg, men det gjør ikke situasjonen noe bedre, det endrer ikke min situasjon. Og det å prøve å prate med noen når du ikke vet hva det er å si, er et problem i seg selv. For hva skal du si? At hver gang du kutter deg er du ikke lenger redd for at pulsåra går med, selv om du ikke nødvendigvis ønsker at den skal det. Du er bare ikke redd for det lenger, for du bryr deg rett og slett ikke. Eller kanskje du innerst inne bryr deg, men det ligger så langt inni deg at du klarer ikke finne det. Hvordan skal du fortelle venninna di at det eneste du tenker på, hver dag, er at du ikke lenger vil leve, du er bare for feig til å gjennomføre det. Hvordan skal man klare å uroe en person med den informasjonen, når man helst ikke vil ha informasjonen selv. Det man aller helst vil er å kaste det vekk og aldri tenke det igjen, men det har du prøvd før. Prøvd å ikke tenke det, men det går ikke. Det er som en frisbee som kommer tilbake og slår deg hardt, når du minst venter det. Helst når ting begynner å gå oppover igjen, kommer det slående mot deg og slår deg så hardt i magen at du bukker under for tankene. Tankene er befriende og gode, samtidig så vonde. Det er vondt å vite at de er der, selv om du vet at du er den eneste som kan gjøre noe med dem. Ingen andre kan fjerne de for deg, det er noe du selv må gjøre. Men hvordan gjør man det når tankene har fulgt deg i flere år og ser ut til å slå tilbake hver gang du synes du ser toppen av bakken. Det er som en evig lang bakke, som aldri ser ut til å ta slutt, jeg står aldri på toppen av den bakken

 

Tungt

06.05.2012 @ 18:28 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Det er tungt å måtte starte tellingen på nytt. Det er tungt å måtte lyve for mamma og pappa. Det er tungt å måtte plastre alt sammen igjen. Det er tungt å vite at de mørke dagene begynner å komme. Det er tungt å vite at jeg ikke klarer å gjøre noe med det, at jeg er for sliten til å klare det. Det er tungt å tenke på alt som har vært og kunne vært. Alt føles tungt nå. Igjen. Om jeg bare kunne gått ett år uten å følt det sånn her. Ett år er da ikke så lenge. 

For et år siden

23.12.2011 @ 20:12 i Tekster og diverse 2 kommentarer

For et år siden var jeg i min egen dype hule. Den var svart som natten og hadde absolutt ingen lys ende man kunne se mot. Alt var bare svart, og ingenting så lyst ut rundt meg. Julaften var vel som alle andre år, bestemor og bestefar kom klokken 3, broren min og jeg skrapte flaxlodd som bestemor kom med, vi spiste julemat, dessert og åpnet pakker. Det var kun jeg som var annerledes i fjor. Jeg hadde ikke energi til å pynte meg noe særlig, så med håret som stod til alle kanter og et trøtt og slitent ansikt, tok jeg på en helt vanlig kjole og det var det. Noe mer gadd jeg ikke. Jeg skrapte et lite griseflax, mer orket jeg ikke. Til middag spiste jeg en liten potet, litt grønnsaker og en julepølse, jeg orket rett og slett ikke å spise noe mer, for jeg så absolutt ikke vitsen. Jeg sa ikke et ord hele kvelden, hvis ingen spurte meg om noe. Jeg orket ikke hente noen av mine egne gaver selv, så for første gang siden jeg var gammel nok til å lese hva det stod på pakkene, måtte broren min hente gavene som lå under treet og dele de ut. Alle rundt meg visste hvorfor jeg var sliten og at dette ikke var den Lise de kjente fra tidligere, men ingen sa noe. Ingen ville risikere å skape mer dårlig stemning enn jeg allerede lagde for meg selv. Klokken 21 sa jeg natta og gikk rett til sengs. Ikke stod jeg opp 1.juledag heller. Jula i fjor var et rent smertehelvete rett og slett.

Men i år, selv om det kun er ett år senere, ser jeg på morgendagen som 100 hakk lysere. Jeg vil stå tidlig opp med dyna rundt meg og se på julefilmene som ruller over tv'n, jeg vil skrape masse flaxlodd og jeg vil spise masse mat, til tross for at jeg ikke liker mye julemat. Jeg vil dele ut julegaver og jeg vil snakke masse med familien min. Jeg vil være lenge oppe og se på flere julefilmer og spise masse gode kaker. Jeg vil nyte julen i morgen. 

Du fortjener å ha det bra

01.12.2011 @ 10:41 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg liker ikke å se deg gråte. Du fortjener ikke det, du fortjener ingenting av det. Du fortjener kun det gode, de som vil deg godt og det som gjør deg godt. Du fortjener å smile et ekte smil, kunne leve livet ditt akkurat slik du vil. Du fortjener ikke at noen skal plage deg eller får deg til å virke som en fæl person. Jeg kunne ønske jeg kunne hjelpe deg, at det var noe jeg kunne gjøre. Men det er det ikke. Det eneste jeg kan gjøre er å prate med deg, være der om du trenger en skulder å gråte på, for det vil jeg være uansett. Det er bare å ringe meg, så sitter jeg der med deg. Jeg kommer ikke til å gå fra deg, la deg sitte igjen i mørket alene, det vil aldri skje. Du fortjener kun det beste, og jeg håper du får det snart.

 Clouds-cute-lovely-quote-smile-favim.com-220447_large
//weheartit.com

Jeg vil fortelle deg hva jeg føler

20.11.2011 @ 19:13 i Tekster og diverse 5 kommentarer

Jeg vil fortelle deg alt hva jeg føler om deg. Hva som er grunnen til at jeg ikke lenger vil ha deg i livet mitt, uavhengig av om du vil eller ei. Jeg vil fortelle deg hva du har gjort med meg, hvor mange dager jeg har gått livløs rundt og tenkt på deg, hvor mange nettet jeg har ligget søvnløs fordi jeg har tenkt på alt du har sagt til meg. Jeg vil fortelle deg hvor dypt ordene stakk, hvor sårende det var å høre det fra en jeg kalte min beste venn. Jeg vil fortelle deg hvorfor jeg ikke klarer å stole ordentlig på folk igjen. At de kan overbevise meg så mye som overhodet mulig, men jeg tror likevel ikke på dem. Hvor mye det ødelegger for meg nå, noe du gjorde for 8 måneder siden. Noe som ikke kan bli tatt tilbake, som alltid vil sitte i hodet mitt og ødelegge for det bra jeg har nå. Jeg vil at du skal vite hvordan du har kontrollert livet mitt på en måte du ikke selv vet en gang. Jeg vil fortelle deg alt jeg har på hjertet og hjernen og alt som jeg må få ut, men jeg vet jeg ikke kommer til å få responsen jeg vil ha, og jeg vil ikke bruke mer av min tid på deg.

 Tumblr_lpcxvagjtx1qaqxcdo1_500_large
//weheartit.com

Når et vennskap blir feil

18.11.2011 @ 10:12 i Tekster og diverse 1 kommentar

Vi har vel alle opplevd at noen man har vært utrolig nær en annen person og har sett på h*n som en av dine beste venner, men plutselig en dag er det ikke sånn lenger? Kanskje er det en krangel, kanskje er bare ene parten sur på den andre eller kanskje man bare har mistet kontakt. Uansett hvordan det skjer, er det ikke en god følelse man sitter igjen med. Kanskje lurer du på hva du har gjort galt, hva som skjedde med vennen din eller om det er du som har forandret deg. Men hvis det går så langt at det blir feil å være med personen og du føler det kun blir klein stemning, hva skal du gjøre? Kanskje har dere samme vennekrets, pleier å være med de samme menneskene, men dere klarer ikke ha en samtale. Skal man bare smile og si hei, eller skal man la være å si noe i det hele tatt?
Tumblr_lutje8egts1qef86vo1_500_large
Selv synes jeg det kommer an på hva som har skjedd. Hvis vennen din er sur på deg uten at du vet hva som er galt, synes jeg det er vanskelig å være glad og blid ovenfor personen hvis ikke h*n er det selv. Hva tenker dere? 

 

Er du redd for døden?

14.11.2011 @ 21:36 i Tekster og diverse 3 kommentarer

En ting jeg ofte tenker på er døden. Hvor fort den kan komme, uten at du får noe forvarsel. Plutselig kan du se døden i øynene uten at man egentlig tenker over det. Alle som omkom under Utøya fikk ingen forvarsel. Alt de fikk var et skudd og redsel. Men er døden kun redsel? Kan døden være befriende, godt eller kanskje til og med det man ønsker? At man ønsker man ikke lenger var til? Vi har vel alle våre dager hvor vi kunne ønske vi ikke hadde eksistert, at ting ville vært lettere, men som regel går de dagene over før vi vet ordet av det. Noen sitter med de tankene hver dag i flere år og føler aldri at ting går fremover. Er døden befriende for dem? Er døden det de ønsker av alt annet? 
6344532895_a0d8e9d770_z_large
Andre som har et godt liv, gode mennesker rundt seg, føler bra med seg selv, har det de trenger av penger, mat og materalistiske ting, vil de være mer redd for døden enn en som har det vondt? Vil jenta med flest venner og best selvtillitt være mer redd for døden enn gutten som blir slått av faren hver gang han kommer hjem? Jeg tror alle er redd for døden, om vi innrømmer det eller ei. Alle har nok en følelse av redsel for å ikke lenger være på planeten. Noen er kanskje redd for å forlate venner og familie, andre for at de ikke vet hvem som faktisk vil bry seg, noen vil til og med kanskje være redd for at ingen skal huske dem senere i livet.  

Er du redd for døden?
Ser du på døden som befriende eller noe du helst vil unngå og tenke på? 

Hvorfor kan ikke jeg hate deg?

04.11.2011 @ 19:04 i Tekster og diverse 1 kommentar

Hva hindrer meg fra å hate deg? Hva har du gjort som skal få meg til å ikke ville hate deg? Du har ødelagt så store deler av livet mitt som jeg er usikker på om noen gang vil leges. De rundt meg sier at selvsagt har jeg rett til å hate han, at de ikke forstår hvordan jeg kunne være i et vennskap med han så lenge. Selv om jeg vet alt det stemmer, har jeg konstant forsvart deg. Jeg har sagt du egentlig ikke er sånn, at alt bare er en misforståelse, at du har vært den beste vennen noen gang, men hvem er det jeg prøver å lure? Det er så langt i fra sannheten som overhodet mulig. Du har brutt meg ned, men jeg har reist meg delvis, og jeg reiser meg stadig mer og mer. Du skal ikke se meg nede igjen, det er ikke verdt det. Du er ikke verdt det.


/privat, gammelt
 

I dine armer

04.11.2011 @ 12:54 i Tekster og diverse 1 kommentar

Å ligge i dine armer er den beste terapien som finnes. Aldri noe som får meg i bedre humør enn å ligge i dine armer, kjenne varmen din og ha muligheten til å se inn i de fine øynene dine. Kun ligge der og høre deg puste, se deg smile, kanskje stryke deg lett over kinnet og tenke over hvor heldig jeg er som har deg. Vite at jeg kan fortelle hva som helst, si hva jeg tenker på uansett hvor rart eller teit det er, og likevel være 100% sikker på at du sier de rette ordene tilbake. Om jeg er usikker på noe i forhold til oss, klarer du alltid å få meg til å tenke det motsatte fordi du vet nøyaktig hva du skal si. Du kjenner meg best av alle, til tross for at vi ikke har kjen hverandre så lenge. Du er så utrolig bra, og med deg føler jeg at smilet er ekte, latteren kommer stadig vekk og jeg er ikke like redd og sårbar. Du gjør meg sterkere.

 
15687909_large
/weheartit.com

En indre uro

28.10.2011 @ 21:06 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Hver dag har jeg en slags knute i magen. Noen dager er den så liten at jeg nesten ikke kjenner den, men hvis jeg er alene i 5 minutter, da kjenner jeg den godt. Andre dager kan den være så stor at jeg ikke klarer å tenke på annet. En knute som alltid gjør vondt og minner meg på fortiden. Selv om alt rundt meg er bra, for det er det virkelig nå, er den der fortsatt. Det er som om den har bosatt seg der og nekter å flytte. Den har vel funnet en person som den kan utnytte litt. Utnytte på måter som kun går utover en person, nemlig personen med knuten i magen. Jeg liker ikke at jeg lar den utnytte meg, men jeg klarer ikke la være. Jeg gir inn for knuten, og lar den være der. Det er slitsomt, men vanskelig å bli kvitt den. En indre uro.

Den indre diskusjonen

20.10.2011 @ 21:15 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Du vet den diskusjonen du har med deg selv hver dag? Den om du egentlig burde gjøre det du tenker å gjøre, eller kanskje du er som meg. At du sliter med den samme diskujonen hver dag. Diskusjonen om du burde påføre deg smerte eller ei. Som om det er to personer som sitter inne i hodet ditt og diskuterer. To personer hvor ene parten sier at det er lurt, det er kun for noen sekunder, mens andre parten skriker i mot og prøver å stoppe det. Forteller hvor dumt det er. Du prøver febrilsk å lytte til stemmen som sier du ikke skal, men du vil heller lytte til stemmen som sier du skal, nemlig fordi du vil gjøre det. Du er lei av å gå dag ut og dag inn med smerten i brystet som du ikke får ut på noen annen måte, men du vil heller ikke skuffe alle rundt deg. Du vet at familie, venner og kjæresten vil bli lei seg. Du vil ikke se noen av de såret, skuffet eller en smule lei seg. Du ønsker dem ikke det. Men du ønsker deg selv smerte, så hva skal du gjøre? Hva blir det til?

 Tumblr_lr21ijbqrw1r1q4ndo1_500_large

Når en person du kjenner blir til en du ikke kjenner

06.10.2011 @ 11:21 i Tekster og diverse 3 kommentarer

Hvordan er det mulig at en person forandrer seg fra en du kjenner inn og ut, til en du ikke lenger kjenner igjen engang? Følelsen man får når du innser mer og mer hvordan personen har forandret seg, og du ikke lenger føler du kjenner h*n. Følelsen av at du mister en av dine nærmeste venner uten at noe egentlig har skjedd. Når du ikke riktig vet om det er du eller h*n som har forandret seg, men du vet bare at noe er annerledes. Ting er ikke som de pleide, samtalene går ikke like lett som før, noe er forandret, men du klarer ikke helt sette fingeren på det. Det eneste du egentlig vet er at du savner hvordan ting var for kun noen måneder tilbake.

 Tumblr_l1u0ad3cgt1qamaz1o1_400_largeTumblr_lhewsnv3yg1qcxbyuo1_500_large

Opplevd det samme?

 

Å grave i gamle sår

23.08.2011 @ 23:27 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg har nettopp lest litt bakover i arkivet(skal fikse så man kan se det igjen) og lest gjennom tanker, hva jeg gjorde og diverse fra februar til april. Alle tekstene mine under "Tekster og diverse" er veldig depressive, veldig ærlige og fra en periode jeg forhåpentligvis er ganske ferdig med. På en måte gjør det godt å grave i gamle sår, for da vet jeg hva jeg ikke skal tilbake til. Men selvsagt er det vondt å lese og kjenne på de følelsene jeg da hadde igjen. Jeg er glad jeg skrev alle de tekstene, for da kan jeg hele tiden minne meg på hvordan jeg ikke vil ting skal bli igjen.

Stay%252bstrong_large 

Hva tenker du om å grave i gamle sår? 

No more misses nice girl!

23.08.2011 @ 15:50 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Jeg er lei av å alltid tenke på hva alle andre vil si og føle. Og da mener jeg ikke at jeg skal være skikkelig slem fordi jeg ikke vil tenke så mye hva vedkommende vil si og føle, men mer om hva folk jeg ikke kjenner vil si og eventuelt føle. Jeg er lei av at du alltid skal kunne gå med hevet hode og jeg skal stå igjen, med følelsen av at jeg ikke er verdt noen ting. Jeg vil ikke lenger beskytte deg, si at du ikke er sånn og sånn, stoppe folk fra å si sin egentlige mening om deg. Jeg er ferdig. Du er jo tydeligvis helt ferdig, så hvorfor skal ikke jeg være det? Fortjener ikke jeg å slippe å tenke noe på deg, kanskje? Så fra nå av er det slutt. Jeg skal ikke tenke på hva alle andre vil og tenker, jeg skal gjøre som jeg vil og tenker. Hvis jeg vil gå med ballkjole på skole, da går jeg med ballkjole på skolen. Og sånn er det!
Tumblr_l61l83f1w91qb4pkno1_500_large 

Skuffelsen

16.08.2011 @ 14:48 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Det å måtte fortelle broren din hvorfor du ikke får lov til å ha barberblader og lignende, uten tilsyn. Det å måtte se skuffelsen i øynene når du prøver å fortelle det så lett som mulig. Det å føle at du er en skuffelse fordi du ikke klarer å kontrolle det. Ikke klare å kontrollere deg selv hvis du har skarpe gjenstander rundt deg. Det å måtte fortelle moren din at hun må finne frem plaster, fordi du har falt igjen. Å måtte se frustrasjonen i øynene på de du er glad i når du må fortelle hva som har skjedd med armen din. Det å vite at de ikke ser på deg på samme måte nå som de vet sannheten. Når bekjente spør deg hva som er skjedd, og du må finne på en tåpelig løgn fordi du ikke vil fortelle sannheten. Å se at de ikke tror på noe av den tåpelige løgnen din. Men det verste er å vite skuffelsen de rundt deg føler.
5d2kr6_large 

Can you keep a secret?

04.07.2011 @ 11:32 i Tekster og diverse 5 kommentarer

Har lest på flere blogger at de får leserene sine til å skrive en hemmelighet, stor eller liten, anonymt eller ikke. Jeg synes det virket veldig spennende, så tenkte jeg like så greit kunne gjøre det samme. Ikke er blogglysten helt på topp heller, så da er det jo greit å gjøre dette som en annen løsning.

Jeg kan starte..
Jeg føler egentlig at jeg aldri vet 100% hva jeg vil, selv om jeg sier jeg vet det.
Tumblr_lkyar1sbtj1qhfei8o1_500_large
Hva er din hemmelighet? 

I think I'm crazy, cause I lie to myself everyday.

17.06.2011 @ 13:34 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Jeg føler jeg lyver til alle hver dag. Ikke slike løgner som skader andre, bare løgner som skader meg. Jeg sier hver dag at jeg ikke lenger er lei meg for alt som har skjedd, at jeg ikke tenker mer på det, at alt er bra. Men sannheten er det motsatte, jeg er fortsatt lei meg, jeg tenker på det hver dag og alt er ikke bra. Jeg sier til meg selv og alle som er glad i meg at ting er fint, at jeg klarer meg. Jeg sier det faktisk så ofte at jeg tror på det selv, men når jeg setter meg ned og tankene begynner å svirre, det er da jeg ser hvordan jeg selv har det. Ja, ting er bedre nå enn for en måned side, det er ingen løgn. Men det er likevel noe som henger over med meg, noe jeg ikke vet hva er. Noe som trykker på brystet mitt og får magen min til å vrenge seg av smerter. Noe som ligger og surrer med hodet mitt. Noe som gjør meg forvirret, irritert og sliten. Noen dager takler jeg fint alt, men andre dager føles det som om jeg skal knekke sammen. Det at jeg ikke tørr eller vil, jeg vet ikke helt, å prate med noen om alt som sitter i hodet mitt hjelper meg ikke noe mer. Men mine tanker og småløgner skal ikke ødelegge meg. Ikke helt hvertfall.

Tumblr_lmelqd4poy1qfw5q3o1_500_large
Tumblr_lmuh4xbcgf1qzb7gjo1_500_large
Tumblr_lmnhi6mxga1qkplt9o1_500_large
Tumblr_lmcxieg8wk1qcdlpmo1_400_large


Kjære mamma

08.06.2011 @ 20:29 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Kjære mamma'n min. For første gang har du lappet meg sammen. Du har flere ganger gjort det psykisk, men vi visste vel egentlig begge to at en dag ville det bli fysisk også. Jeg vet dette ikke er lett for deg, derfor er det ikke noe gøy at det er du som må lappe igjen. At det er du som må stoppe det og finne frem stripsene. Det kunne vært noen andre. En lege kanskje, bare ikke deg. Jeg vet at du får vondt av det. Jeg vil ikke at du skal få vondt av meg, og jeg kunne ønske jeg kunne love deg å aldri gjøre det igjen. Dessverre kan jeg ikke det. Men jeg kunne ønske..

Jeg er sliten

06.06.2011 @ 18:48 i Tekster og diverse 3 kommentarer

I flere uker, kanskje måneder har jeg prøvd å holde smilet på plass, tenke positivt og se fremover, ikke bakover. Selvfølgelig er det lettere sagt enn gjort, noe annet hadde jeg ikke selv forventet eller trodd. I dag sprang bomba, jeg kjeftet på alle her i huset og på stakkars Tom-André. De skjønte jo ingenting, og det gjorde egentlig ikke jeg heller. Men jeg er stolt av meg selv, jeg har vært flink. 
Tumblr_lbxl89raxl1qdwetoo1_400_large 

På'n igjen..

26.05.2011 @ 21:53 i Tekster og diverse 3 kommentarer

3 uker uten. Ett lite glipp. Begynner på nytt. Dag 2.
Tumblr_llqxdi8hkb1qduys2o1_500_large 

Hvordan ville mitt liv vært uten musikk?

24.05.2011 @ 22:50 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Tumblr_llgtl5ls251qjdx4mo1_500_large
Jeg satt med noen jenter fra helse i kantina i friminuttet i dag, da vi begynte å snakke om en sang vi tidligere har danset til i gymmen. Jeg forteller at jeg ikke hadde hørt den, før vi hørte den i gymmen naturligvis, fordi jeg ikke hører på så mye musikk innenfor den sjangeren. Da var det en av jentene som trodde at jeg sa at jeg ikke hørte på musikk i det hele tatt. Da begynte jeg å tenke tilbake, tenke tilbake om jeg kunne finne en dag eller en uke hvor jeg ikke hørte på musikk i det hele tatt. Kanskje når jeg var 7-8 år, da hadde jeg ikke like god tilgang til musikk slik jeg har nå, men jeg hørte jo på musikk på radio blant annet. 

Når jeg gikk i 9. og 10. klasse hørte jeg på musikk hele tiden. Hver dag, hver time. De eneste gangene jeg tok ut øreproppene var når jeg så på film, spiste middag eller sov. Ellers hørte jeg på musikk hele tiden. På den tiden hadde jeg en utrolig god venninne som var som meg ang musikk. Vi gikk med propper i øret begge to, mens vi pratet om alt som var å prate om. Da var det sånn at hvis noen så oss uten propper i ørene, visste de rundt oss at vi pratet, da pratet vi om noe seriøst og alvorlig.

Nå i senere tid hører jeg ikke like mye på musikk som jeg gjorde før, men jeg hører på det hver dag uansett. Noen ganger kan jeg ha perioder hvor jeg føler at jeg er dritt lei av all musikken min, og tar en slags pause i kanskje 2 dager. Når de to dagene er gått, hører jeg på den samme musikken som jeg var så lei av dagen før. For jeg blir ganske sjeldent lei av musikk. Når jeg hører på musikk, føler jeg at jeg drømmer meg bort. Bort til noe bedre, noe lettere og en ny verden. En slags verden som bare jeg har nøkkelen til. Det er bare jeg som kan komme inn, ingen andre. Når jeg hører tonene og lytter til tekstene for å prøve og forstå budskapet. Prøve å føle på følelsene til artisten eller bandet, prøve å sette meg i deres sko. Jeg liker ikke å bare høre på en sang og ikke kunne fortelle noe om handlingen eller hva teksten sier, det er teksten som gjør musikken fin i mine ører.

Jeg er glad for at jeg funnet "min" musikk. Jeg er glad jeg har gått bort fra den musikken som flesteparten hører på, for jeg likte jo egentlig ikke den musikken, jeg hørte bare på den, hvorfor vet jeg virkelig ikke. Musikk har hjulpet meg gjennom mine mørkeste dager. De dagene jeg helst ville ligge i senga og se i taket, verken spise eller prate med andre, da fant jeg frem mine fineste sanger, med de fineste tekstene og de nydeligste notene. Når jeg kjente at det kriblet nedover ryggraden og det nesten var som små bitt, da kunne jeg ikke la være å smile. Musikk har drevet meg bort fra "mørke dager" og raske handlinger om det ene og det andre. Selvfølgelig gjør vennene mine meg glade og får meg til å smile, men på en måte føler jeg at musikken forstår meg bedre. Og jeg forstår den. Man kan vel si at vi har opplevd det samme, hvis du finner riktig sang.  

Når jeg finner sanger jeg ikke har hørt på lenge, eller helt nye sanger som bare slår meg i fjeset med en gang. Et slags slag som sier: Hva? Har du ikke hørt meg før? Da var det sannelig på tide! 
Det er kanskje den beste følelsen. Følelsen du får når du sitter alene på bussen, ser ut på menneskene som går forbi, bilene du kjører forbi og alle husene, mens yndlingssangen din spilles i ørene, det er en følelse man bare kan kjenne på selv. Ingen kan føle det på samme måte som deg.

Uten musikk vet jeg rett og slett ikke hvordan jeg ville vært, eller om jeg ville vært her. Kanskje ville jeg vært mer ensom, kanskje ville jeg ikke vært ensom i det hele tatt? Det er noe jeg aldri vil få svar på, og noe jeg aldri ønsker å få svar på. Selvfølgelig er det en haug med ting jeg kunne ønske jeg kunne endre på i livet mitt, men jeg er blitt fordelt dette livet, og det er mange sider med meg, og livet mitt jeg er så fornøyd med at jeg aldri kunne tenke på å bytte det ut.

Jeg kan vel trygt si at musikk har på en måte reddet meg. Derfor vil jeg ta en tatovering når jeg blir 18. En tatovering med en note, og bak skal det stå 'hope'. Den vil jeg ta mest fordi musikk gir meg håp, men også fordi tatoveringer er fine. Min tatovering skal bli fin, like fin som musikk.  

And this is my reaction to everything I fear

18.05.2011 @ 22:39 i Tekster og diverse 1 kommentar

Det å ligge i senga, så trøtt, og så klar for å sove, men det eneste du kan se for deg er kniver, blod og delt hud. Å lengte etter det, å ønske at man skal se huden dele seg, og kuttet blir fyllt opp med blod fremfor hud. Ikke små, rispete kutt, men ordentlig store og mørke kutt. Å ha bildene i hodet hele tiden. Aldri føle seg fri. Bare føle seg lukket i sine egne tanker og bilder. Bilder som ikke vil forsvinne fra hodet mitt. På skolen er de der, når jeg er alene er de der, til og med når jeg er med andre, er de der. De går aldri vekk. Om jeg bare hadde hatt en dag, kun en eneste dag hvor jeg ikke hadde hatt noen bilder. Kun en dag..

Tumblr_lctgxf1sui1qdhiqgo1_500_large 

Det verste er at jeg synes jeg er feig. Feig som ikke gjennomfører det bedre. 

Hvor ble du av?

30.04.2011 @ 09:55 i Tekster og diverse 3 kommentarer

Jeg husker den gangen jeg følte at alt skulle bli bra. Den gangen jeg følte meg helt trygg ved siden av deg. Når du strøk forsiktig over sårene og kysset dem. Når du tok meg inntil deg og bare holdt meg. Den gangen følte jeg at alt skulle bli bra, at alt skulle forsvinne og kun det gode stod igjen. Hvis jeg kunne gjenopplevd ett minne med deg, ville det vært det. Følelsen av å føle at det er ok, at du synes det var ok, var og er ubeskrivelig. Den personen jeg satt ved siden av da, hvor ble du av?Tumblr_lgsfgsn4by1qeb5syo1_500_large
//weheartit.com, som vanlig

 

Jeg liker regn og vann.

26.04.2011 @ 22:33 i Tekster og diverse 2 kommentarer

Før likte jeg ikke regn, og jeg likte ikke å dusje. Jeg synes det var stress å kle av meg kun for å stå i dusjen i kanskje 5 minutter. Nå liker jeg det. Jeg elsker det, egentlig. For i dusjen og regnet, er det ingen som kan se forskjell fra tårer eller om det er vannet som siler nedover eller om det er tårer. I dusjen og regnet kan jeg være meg selv, ingen kan se om jeg smiler, ler eller om jeg gråter og skriker. Ingen kan dømme, ingen kan ha en formening. Jeg kan føle som jeg gjør, uten at noen skal spørre. Jeg kan ikke føle om vannet er varmt eller kaldt lenger, for det spiller ingen rolle for meg lenger. Om det er kaldt, varmt, hva har det egentlig å si? Tårene blir like godt gjemt i varmt, som i kaldt.

 

Sannheten

26.04.2011 @ 16:15 i Tekster og diverse 2 kommentarer

Jeg går rundt og smiler. Jeg ler og jeg smiler. Egentlig vet jeg ikke helt hva jeg føler. Jeg vet ikke hvor følelsene mine er. De er kanskje gjemt bort, jeg vet ikke. Det jeg vet, er at de ikke er her hos meg, der de skulle vært. Jeg vil ikke virke lei meg, for da får man ofte spørsmål om hva som er galt, om det går bra og alle slike spørsmål. Da blir alt bare verre. Om du må gjenta ting som har skjedd, når du selv ikke er klar, er det vanskelig at noen skal spørre spørsmål. Jeg har blitt flink til å klistre på et smil midt i fjeset hver dag. Sannheten er at jeg egentlig vil bli hjemme fra skolen, være hjemme om ettermiddagen, sitte på rommet mitt og se i taket. Jeg vil ikke gjøre noen ting. Jeg overbeviser meg selv om at jeg er glad, at alt er bra nå, og at alt kommer til å bli helt supert.
Tumblr_lhvpaeqvpm1qfw86ao1_500_large

Men det er ikke sånn det er. Sannheten er at jeg er lei, jeg er lei av alt. Jeg føler jeg har et slags tilbakefall, men et tilbakefall på hva? Et tilbakefall på å være lei meg? Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at jeg ikke lenger vet hvor mye og lenger jeg orker. Tanken om å ikke eksistere frister mer enn tanken om å komme meg videre og leve et fullt og lykkelig liv.

Denne får dere ikke.

24.04.2011 @ 22:22 i Tekster og diverse 3 kommentarer




Jeg visste at den lå på rommet. Jeg var den eneste som visste det, og jeg hadde ikke tenkt til å si det til noen. Det skulle være min hemmelighet. Fikk de vite det, ville de bare tatt den fra meg. Men ikke denne gangen, denne gangen skulle de ikke få vite noen ting. Den lå i vinduskarmen. Pakket inn i beholderen sin, midt i vinduskarmen. Det var som om den lyste opp mot meg. "Skal jeg, skal jeg ikke..?" sa jeg til meg selv. Jeg stod lenge og så på den. Bare så, jeg gjorde ingenting annet enn å se. Men jeg tok den. Det var som at den skrek navnet mitt. "Plukk meg opp, bruk meg! Ikke la meg støve her!" hadde jeg hørt den rope. Jeg kunne ikke si nei, jeg måtte gjøre som den ba om. Jeg ville gjøre som den ba om. Jeg ville gjøre det jeg hadde holdt meg unna i 2 uker. Rett tilbake i gamle spor.

Når ble det sånn?

19.04.2011 @ 23:56 i Tekster og diverse 4 kommentarer

'Det er på tide at du tar en ny test', sa hun mens hun så på meg. Jeg stirret tilbake og var ikke helt sikker på hva hun snakket om. Jeg bare så på hun, smilte og nikket. Tenkte at det ikke var noe farlig, det er jo aldri noe farlig. Det var det heller ikke denne gangen. Jeg skulle ta en såkalt ''retest''. "Sånn, da kan du bare starte", sa hun når hun la heftet på bordet rett foran meg. Jeg tok pennen hun hadde lagt frem, og begynte å se på spørsmålene. Jeg kunne ikke huske at jeg hadde lest disse spørsmålene før. Var det fordi jeg den gang ikke brydde meg, at alt som skjedde da, var glemt? Jeg tenkte ikke mye over det, bare svarte på spørsmålene for å bli ferdig. Det var svaralternativer, jeg krysset bare på om det stemte litt, mye, eller ingenting. Det meste stemte absolutt ikke, og jeg tenkte at det heller aldri hadde stemt i det hele tatt. 
Thing.11967155.l_large
"Da skal jeg bare sammenligne testene, så skal vi se hva dette blir." Får vel bare vente å se da. "Ja.." Det eneste jeg gjorde var å se litt rundt i rommet, det samme rommet som jeg hadde sittet i i flere måneder. Jeg hadde sett alt fra før av, men jeg så igjen, fordi jeg ville ikke bare sitte der og se rart på hun. "Du har gått ned på alle." Hva, jeg har gått ned? Har det i det hele tatt vært de samme spørsmålene? "Se her. Her var du sist gang på 3, nå er du på 0. Det er bra." Ja, det er bra. "Ja, det er bra". Nå klarte jeg ikke lenger holde smilet inne. Jeg smilte fra øre til øre. Dette var nesten ikke til å tro. Jeg så på testresultatene fra denne gangen, og den jeg tok for flere måneder siden. Jeg kunne ikke kjenne igjen jenta som hadde svart på de forrige spørsmålene. Når var det jeg var så langt nede? Når var det jeg hadde i mine tanker at familie og venner ville hatt det bedre uten meg?
Tumblr_ljwzr8fti11qg7h98o1_500_large
Jeg ble så glad. Jeg begynte å gråte. Aldri i mitt liv har jeg vært lykkeligere enn jeg var det minuttet hun fortalte meg, at jeg har gått fra 36 poeng, til å sitte igjen med 12 usle poeng. Jeg hadde håpet at den dagen skulle komme, og den kom. Fortere enn jeg hadde forventet, men den kom. Håp er jo søren meg nøkkelen 

Vi er innadvendte.

14.04.2011 @ 21:35 i Tekster og diverse 8 kommentarer

Jeg synes det er litt trist. Det er trist at vi er så innadvendte. At  de eneste vi "ser" er de vi kjenner godt. Selvfølgelig er det naturlig i vår kultur at man ikke prater med alle og enhver, men jeg vet selv at både jeg og mange fler går rett forbi folk de kanskje har gått på skole med i 10 år. Kanskje du ikke sier hei fordi du ikke liker personen, og det er jo greit det. Det er bare rart. Man går forbi hverandre som at man ikke skulle kjent hverandre, når man egentlig gjør det. At en mann kan være død i 3 måneder før noen merker det, og de da merker det fordi det lukter utrolig vondt, det er trist. Og det er sykt. At vi lever i et samfunn hvor noen ikke merker at naboen er død. 
Tumblr_ljhv1716qm1qfuy01o1_400_large 
Jeg mener, hvor mange hadde fått en mye bedre dag bare hvis noen hadde smilt til vedkommende. Det er så mange som går rundt oss som kanskje er ensomme, mange har nok depresjoner, mange tenker på selvmord og flere enn vi aner driver med selvskading og lever "dobbeltliv". Jeg mener selvfølgelig ikke at man skal gå rundt og tenke på alle andre og ikke bry seg om sine egne behov, men kulturen i Norge er så utrolig innadvendt. Hvis vi ser noen som f.eks trenger hjelp i en butikk, med å bære noe eller plukke opp noe kanskje, er det mange som bare går forbi og later som at man ikke ser det. Vi tilbyr oss ofte ikke å hjelpe. Ja, det er sånn kulturen vår er. Men hvorfor er den egentlig det? Hadde det ikke vært bedre om vi faktisk kunne prate med fremmede på gata, uten at noen skulle bli sjokkerte eller tro vi var idioter som gjorde det?

Edit: Egoistisk ble litt feil ordvalg. Jeg endret på innlegget litt, for etter kommentarene jeg fikk, så jeg selv at dette ble litt feil formulert. Jeg mener selvsagt ikke at man skal være støttespiller for alle og enhver.


Hva mener du om dette? 

Hvordan reagerer du når du blir redd?

06.04.2011 @ 10:58 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Tumblr_lixyy0jb4t1qi2og2o1_500_large
Vi snakket i timen i stad om hvordan vi reagerer og blir når vi er redde. Hvordan personligheten vår blir. Noen sa de trakk seg unna, ble stive og "usynlige". Selv satt jeg med mange tanker jeg ikke ville dele. Når jeg blir redd, trekker jeg meg helt unna. Faktisk så forsvinner jeg på en måte. Jeg blir helt borte. Det er akkurat som at hjernen min slutter å tenke. Noen ganger er jeg redd for å bli redd. Jeg er redd for å bli helt borte på den måten. Kun se svart og ikke føle meg tilstedet. Jeg er ofte redd for at noen skal gjøre meg noe. Ikke skade meg, bare gjøre meg noe. Kanskje ta meg med til et ukjent sted. Ikke gjøre meg noe, bare ta meg vekk. Jo mer jeg tenker på det, jo mer redd blir jeg. Tankene blir bare verre og jeg hører stemmer i hodet, som skriker til meg. Alle rundt meg går i sirkler og stemmene deres høres ut som mumling. Alt går i surr og stemmene skriker høyere og høyere, tettere og tettere inne i hodet mitt. 
Tumblr_lirsq3kwua1qiuebwo1_400_large
Etter at tankene og skrikene har vært der lenge nok, er det som at jeg besvimer. Alt blir svart. Helt svart og tankene forsvinner. Jeg føler meg ikke lenger levende. Jeg føler bare at jeg er der, rister og skjelver. Jeg har blitt livredd av mine egne tanker og stemmene i hodet. Jeg ser meg nervøst rundt, redd for hva jeg vil se. Jeg vil ikke se at stemmene jeg hørte og tankene jeg tenkte var sannhet. Jeg vil tenke at det var innbilning. Jeg vet det var innbilning, men jeg klarer ikke å tenke at det er det. Jeg er bare redd for å se at min innbilning viser seg å være sann. Folk kommer og prøver å prate med meg. Holder meg i hånden og er der. Det hjelper. Men redselen er der. 

Redselen er alltid der. 

Jeg sitter fast

03.04.2011 @ 20:38 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Jeg prøver å slutte. Familie og venner gjemmer redskaper. De lar meg ikke ha det selv. Nesten ett år er gåttt, men jeg føler at jeg sitter fast. Hele tiden sier jeg til meg selv at jeg skal slutte. Det er ikke verdt det, sier jeg. Nei, selvfølgelig er det ikke verdt det prøver jeg å si. Men hver gang går jeg tilbake til å gjøre det samme. Kunne jeg ikke heller vært avhengig av frukt. Det hadde vært noe. Vært avhengig av frukt. Bare frukt. Ikke andre ting som skader og merkes. Jeg vil slutte. Eller vil jeg? Jeg tror jeg vil. Jo, selvfølgelig vil jeg. Selvfølgelig vil jeg slutte. Men jeg klarer ikke. Er jeg svak fordi jeg ikke klarer? Tenker flere på samme måte som meg? At de vil slutte, men på en måte ikke? Kanskje jeg bare er redd for å ikke klare det. At jeg sier til meg selv at jeg ikke vil, fordi jeg ikke tror jeg klarer. At jeg er redd for å mislykkes? Det kan være. Kanskje jeg er redd for å ikke vite hva jeg skal gjøre. Eller kanskje jeg bare ganske enkelt er redd.
Tumblr_liya2enjed1qgzwweo1_500_large 

Hva er galt med folk?

31.03.2011 @ 09:28 i Tekster og diverse 1 kommentar

Jeg forstår meg ikke på visse personer. Personer som ikke vil være venn med noen fordi de sliter. Ja, det er kanskje slitsomt å føle at personen du aldri er med smiler eller ler, men da er det jo naturligvis en grunn til det. Det er nok ikke alltid like lett for venner å forholde seg til noen som sliter veldig, men å vende dem ryggen er jo bare som å strø salt i såret. 
Tumblr_lhv9niefyt1qg4mjr_large
Si at du har en kjæreste, du har vært sammen med h*n i 8 måneder, og dere har et utrolig bra forhold. Noe skjer i den ene partens liv, som personen ikke klarer å håndtere. H*n går inn i en dyp og tung grav, og får diagnosert depresjon. H*n prøver så godt h*n kan å smile, le og å være glad når h*n er med kjæresten sin, men h*n klarer ikke. H*n klarer kun å tenke på det som har skjedd, og ikke det h*n har. Kjæresten vil ikke være med en som har depresjoner, så h*n slår opp. Hva er egentlig grunnen til at noen gjør det? Er ikke kjæresten, eller vennen for den saks skyld, verdt ventetiden?
Tumblr_ld1sba7gsi1qbdyrgo1_500_large
I slike situasjoner finner du ut hvem som virkelig støtter deg, og hvem som egentlig aldri ville gjort det. Jeg har ikke opplevd det selv i så stor grad, men jeg har hørt om flere som har opplevd det, og jeg synes det er så urettferdig. Det er ikke ens "feil" at man har depresjoner, og at de du er glad i og bryr deg om vender deg ryggen, gjør vondt verre. Det kan jo selvfølgelig bli vanskelig å forholde seg til noen som sliter psykisk, men at noen velger å gjøre det slutt, eller bryte et vennskap på grunn av at vedkommende har depresjon eller andre psykiske lidelser, er for meg uforståelig. 

Hva mener du om dette? 

En helvetesnatt

25.03.2011 @ 22:00 i Tekster og diverse 2 kommentarer

Tumblr_lbabg1z0f91qb5buto1_500_large
Du våkner klokka 02.34 og har nettopp hatt mareritt. Du klarer ikke få drømmen ut av hodet og ligger og ser i taket. Da hører du mange lyder i huset og blir stiv av skrekk. Du hopper opp av senga, og i frykt for å se noe annet enn deg selv i vinduet, løper du inn til badet. Låser fort døra og er like rask ut igjen. Titter inn på soverommet til foreldrene dine og ber om å få sove der. Du får lagt deg godt under dyna og prøver å glemme den fæle drømmen du hadde. Rett før du sovner igjen, ligger faren din ved siden av og snorker. Snorker høyt. Flott, tenker du. Er det ikke det ene, så er det det andre. Du prøver å se bort fra snorkinga for å få sovet. Rett før søvnen tar deg igjen, kommer katten din og begynner å sleike deg i ansiktet. Hun vil ut. Ikke faen om jeg slipper ut deg nå, tenker du. Å gå ut i den bekmørke stua er ikke noe du har planer om. Etter litt frem og tilbake får du endelig sove. Du føler at det kun har gått 2 minutter, så ringer alarmen. Tid til å gå på skolen.

God natt, ja..

Tirsdag 23.03.11

22.03.2011 @ 15:50 i Tekster og diverse 3 kommentarer

Tumblr_ky6yuh3hpb1qzztg2o1_500_large
Når du sovner på skolen i første time fordi du er så sykt trøtt og har en følelse av at det er torsdag. Når lærern lar deg sove hengende over pulten fordi hun ser hvor sliten du er. Når du føler deg helt opplagt etter en kort halvtime med søvn. Når du smiler og ler og alt virker bra. Når du kjøper den daglige baguetten i kantina og bytter ut cola med litago. Når du gjør oppgaver du skal få gjort ferdig og venter på friminuttet. Når du plutselig ikke lenger føler deg bra og våken. Når du bare føler deg nedfor og vil hjem. Når du fremfører et brev for læreren i engelsk. Når du tar bussen hjem og spiser kyllingsuppe. Når du tenker, dette er tirsdag 23.03.11

20.mar.2011

20.03.2011 @ 12:12 i Tekster og diverse 2 kommentarer


Savnet har vært stort. Savnet av de kjente menneskene, jeg egentlig ikke kjenner. Savnet av å føle at man er en del av noe. Savnet av å kunne synge så høyt man vil, uten at noen ser rart på deg. Savnet av å grue og glede seg på samme tid. Savnet av at jeg nesten ikke tørr å se, fordi jeg er redd for hva jeg vil se. Savnet av å høre jubel. Savnet av å føle jubel. Savnet av kanarifansen. Her hører jeg hjemme. Mitt andre hjem. Åråsen. Kanarifansen.

Hvem er jeg?

18.03.2011 @ 18:31 i Tekster og diverse 3 kommentarer

Tumblr_lcvefkdozn1qc6yb1o1_500_large
Jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Før kunne jeg se i speilet , tenke på fremtiden, se en jente som var glad og gledet seg til en hel del. Nå er den jenta borte. Kanskje ikke borte. Men på ferie. Hun har vært på ferie litt for lenge nå. Jeg savner hun. Jeg savner å glede meg til ting. Jeg savner å kjenne mitt eget speilbilde. Før kunne jeg si: Det er meg. Med brunt hår og brune øyne. Et litt kjevt smil, men et smil. Nå kan jeg ikke si det. Jeg ser meg i speilet og tenker: Hvem er det der!? Det er slitsomt å ikke kjenne seg selv på denne måten. Før visste jeg alltid hva jeg stod for, hvilke meninger jeg hadde, og jeg sa de. Jeg sa de rett ut. Uansett. Samme hvem det var til. Jeg sa min egen mening, mine egne ord. Nå gjør jeg ikke det. Jeg er heller stille. Da sier jeg hvertfall ikke noe galt. 

Før tenkte jeg: Når jeg blr 20 skal jeg se om jeg får flyttet til en fin leilighet, med samboer, så klart. Nå vil jeg ikke tenke så langt frem, fordi jeg gruer meg. Jeg er blitt redd for min egen fremtid. Noe jeg aldri var før. Jeg gledet meg til fremtiden før, nå gruer jeg meg. Noe har forandret seg. Jeg vet ikke hva, men noe. Det skal ikke være sånn at alt jeg har ment og stått for tidligere, skal være likegyldig nå. Det er bare feil. Jeg vil ha følelsen av at jeg kjenner meg selv igjen. Jeg savner det.

Jeg savner deg.

16.03.2011 @ 22:07 i Tekster og diverse 1 kommentar

1297943068903715_large
Jeg savner deg. Jeg savner vennskapet vårt. Hvordan vi hadde det. Hvordan ting var. Når alt bare var bra. Ingen bekymringer. Bare oss to. Eneste jeg vil er at vi skal prate sammen som normalt igjen. Men det er kanskje vanskelig. Jeg vil ikke tenke at det er vanskelig. Jeg vil bare ha deg tilbake. Vennskapet vårt tilbake. Oss to. Jeg savner latteren din. Når du ler av meg. Eller bare ler helt tilfeldig. Latteren din er god. Jeg savner gullhåret ditt. Jeg savner de små-diskusjonene om jeg er sjenert eller ei. Jeg savner kortkrigene. Jeg savner oss, rett og slett. Jeg savner deg.

"H*n har vært så langt nede!''

14.03.2011 @ 13:50 i Tekster og diverse 4 kommentarer

20080709012515
'Ja, jeg vet det. H*n fortalte meg det først.' Herregud, hvorfor skal alle fortelle meg dette? Jeg vet det jo. Prøver de å få meg til å få dårlig samvittighet? 'Ja, h*n var virkelig langt nede altså. Ville ikke prate med noen om noe, og var bare deppa.' JA, JEG VET DET! 'Jeg tenkte meg det, ja..' Men hvorfor skal du fortelle det nå? Du er jo ikke engang noe spesielt god venn av h*n. 'Du vet vel også at det er pga deg?' Selvfølgelig vet jeg det, er du helt idiot?! 'Ja..' Men skal jeg ha dårlig samvittighet for det? Jeg gjorde jo kun det som jeg følte var rett, gjorde jeg ikke? 'Så, hvordan går det med deg, da?' Det går ikke bra. Jeg har det jævlig. 'Det går bra med meg!' Løgn. Enda en løgn. Løgn på løgn på løgn, det tar aldri slutt. Men det gikk jo bra med meg, eller, gjorde det egentlig det?

Utslitt

08.03.2011 @ 17:03 i Tekster og diverse 1 kommentar

Tumblr_l61pgaajlo1qbvmzdo1_500_large
Den følelsen når alt bare virker helt håpløst. Alt er bare galt og gråter kommer lettere nå enn noen gang. Som den gangen du diskuterte noe så teit som hvem som skulle ha dvd-spilleren som står i nede i kjellerstua. Argumentet ditt var så dårlig, og du ble bare så oppgitt over deg selv og over broren din som bare lo av deg. Han som sa at det var like greit den stod nede enn på rommet mitt. Du var jo forsåvidt enig, men det eneste du tenkte på var hvor teit du var som hadde starta å diskutere. Du tenkte så mye på det at du fortsatte diskusjonen før du begynte å gråte ut en hel foss og løp på rommet ditt. Løp på rommet for å innse hvor teit den diskusjonen var. Utslitt

Dette sliter meg ut. Å føle at jeg ikke strekker til noen steder, det sliter meg ut. Å hele tiden overanalysere alt, sliter meg ut. Alt bare sliter meg ut. Jeg ser ingen andre løsninger enn drastiske løsninger. Tankegangen min er ødelagt. Følelsene mine er ødelagt. Jeg føler meg mislykka. Jeg har en dårlig periode. En veldig dårlig periode. Det føles ikke ut som kroppen er satt sammen med hjernen min lenger. Hjernen min er borte. Borte på en ferie. Jeg har fått en slags reservehjerne. En som ikke har så mye inteligens. Akkurat som at den ikke fungerer. Den får kroppen til å jobbe, men tankene og de "flotte" ideene den kommer med, de er helt håpløse. Ja, det sliter meg ut.

Løgner

04.03.2011 @ 16:31 i Tekster og diverse 3 kommentarer

Tumblr_lhg1f7fjmw1qhn0nao1_500_large
'Jeg føler jeg lyver en del når jeg er her' Lyver og lyver, pynter på sannheten hvertfall. 'Hvordan da mener du?' Hun smilte alltid så rart, men det var litt fint at hun smilte, det ble litt lettere. 'Ja, jeg sier alltid at det går bra, men sannheten er at det ikke går til helvete. Jeg overlever, men jeg lever ikke.' Endelig fikk jeg sagt det, så godt det var! 'Men her kan du være helt ærlig, det vet du.' Selvfølgelig vet jeg det, jeg prøvde jo alltid å være det, men er ikke alltid det er like enkelt. 'Mhm.' Mhm, mhm, var det det beste jeg kunne si? Jeg sa alltid mhm hvis jeg ikke orket å si mer. Blir alltid så sliten av det gule rommet, uten klokke. Herregud, hvilket rom har ikke en klokke som jeg kan se på. Hva er klokka egentlig?

'Så, hva har skjedd siden sist gang?' Hva som har skjedd siden sist gang? Nei, ikke en dritt skal jeg si deg. 'Ingenting.' Jo, det har skjedd noe siden sist gang, eller, det er noe, men er det noe som 'har skjedd'? 'Har det ikke skjedd noe? Ikke en eneste ting?' Tja, jo, det hadde vel egentlig det.. 'Jo, uhm, i går, så tvang jeg meg selv til å kaste opp for å slippe å gå på skolen.' Er det en slags ting som 'har skjedd'? Får da satse på det.. 'Men hvorfor ville du ikke på skolen da?' Herregud som hun smilte, på den rare måten. Nå var det nesten litt ubehagelig, skal jeg smile tilbake? Nei, jeg orker ikke smile tilbake, bare ler litt nervøst jeg. 'Jeg bare gruer meg litt til skolen, jeg vet ikke helt hvorfor.' Vet jeg hvorfor? Nei, jeg vet faktisk ikke hvorfor. Hm..

Avhengighet

27.02.2011 @ 00:44 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Tumblr_le4nxnqehl1qfurx6o1_500_large
'Kan du be moren din gjemme alle mulige gjenstander?' Gjemme ting for meg? Hva skal det være godt for? Uansett, så finner jeg det. Jeg finner noe. Det gjør jeg alltid. 'Hva mener du? Gjemme det?' Hun må jo ha mista det helt.. 'Ja, så du ikke har muligheten til å gjøre det? Eller hva tenker du?' Åh, du skulle bare visst hva jeg tenkte. Eller hva jeg ikke tenker. Du kan ikke virkelig be meg om å gi fra meg vennen min. 'Nei. Nei, det kan jeg ikke. Den hjelper meg. Støtter meg og er der for meg når jeg trenger det.' Hva er det jeg sier? Støtter og hjelper meg? Jeg burde kanskje få mamma til å gjemme den. Nei, herregud, det kan jeg ikke gjøre. 'Så du mener det er en slags venn? En du ikke kan gi fra deg?' En venn.. Har jeg nettopp kalt det for en venn? 'Ja. Jeg kan ikke miste det vennskapet. Det går ikke.' Hvilket vennskap er det jeg snakker om!? 

'Hva tenker du når jeg sier du skal gi den fra deg?' Hva jeg tenker? Jeg blir helt nervøs, svett og klam, urolig. 'Jeg vet ikke.' Jeg vet jo svaret, bare vær ærlig. 'Du vet ikke?' 'Jo.. Jeg vet. Jeg blir nervos, svett og klam, urolig.' Der ja, bra. 'Minner dette deg om noe annet?' Om noe annet? Som hva? 'Jeg forstår ikke?' Var i hvertfall ærlig denne gangen, jeg forstod ingenting. 'Kjenner du noen som røyker? Som røyker for å føle seg bedre, eller som tar en røyk når de er nedfor?' Kjenner en del som røyker, ja.. 'Ja, noen få.' 
Tumblr_lgbzuxzpbg1qgorwqo1_500_large
Ja, avhengighet..

Hva lever vi for?

24.02.2011 @ 01:07 i Tekster og diverse 0 kommentarer

164129_185956548087476_147120311971100_740723_3430840_n_large
Hva er det som gjør at vi vil stå opp om morningen? Det er jo forskjellig fra person til person, men hvis du tenker over det, hva er det som gjør at du står opp morningen og ikke blir liggende i senga? Noen vil si venner, noen vil si familie, mens andre sier kanskje musikk eller fotball. Det er helt opptil hver enkelt og hva som gjør en person glad. 

Tumblr_lgui2di4cu1qdov4so1_500_large
Alle har vi dager hvor vi helst vil legge oss under dyna og bare bli liggende, aldri komme tilbake. Men slike dager kommer man seg over, og tenker at man bare hadde en dårlig dag. Men hvis disse dagene kommer opptil flere ganger i uka, og du har absolutt ingen livsglede. Du kan ikke sette ord på ting du er glad for, du gleder deg ikke til noe, ingenting du ser frem til, hva lever du for da? Lever du kun for å ikke utsette dine nære og kjære for sorg? Overlever du din egen sorg, for å glede andre? Det er nok ingen som har et klart svar på det, dessverre.

Når du ikke lenger har noe å stå opp til, det eneste du tenker er at du må stå opp fordi da er du "normal". Du vil ikke bli sett på som syk, så du står opp. Spiser kanskje frokost, fikser deg litt før du går til skole/jobb, er på skolen/jobben, drar så hjem. Spiser kanskje middag, og så gjør du hva? Sitter og ser på en firkantet boks? Om det er tv eller data, eller andre ting. Men du gjør ingenting som er givende eller spesielt, og hver dag er helt lik. Er det da man skal begynne å tenke på hva man egentlig lever for? 
Love-love-17477894-320-480_large
Og hva om det å ha noen nære og gode venner, rett og slett ikke er godt nok? Har du 2-3 gode og nære venner, som er dine aller nærmeste, har du det nok bra. Så lenge man har hvertfall en god venn, vil jeg tro man kan klare det meste. Men hva om det faktisk ikke er nok. Hva om man trenger en følelse av å mestre noe, en følelse av at noen ser på deg, på en måte som han/hun ikke ser på noen andre, kun deg. Eller følelsen av at du våkner opp og smiler, uten at du egentlig vet av hva.


Jeg føler selv at jeg hadde mer å "stå opp til" før, enn jeg har nå. Ja, jeg har gode venner som jeg gjerne vil være med så mye som mulig, om ikke hele tiden. Men jeg tror og mener at jeg var en mer glad og lykkelig person for rundt et år tilbake. Jeg var lykkeligere, og jeg smilte generelt mer enn jeg gjør nå. 

Hva lever du for?

Bildene er fra weheartit.com

I don't care if it hurts. I want to have control

16.01.2011 @ 16:18 i Tekster og diverse 0 kommentarer

 


Tårene triller i strie strømmer. Du vet løsningen for å få de vekk. Du vet løsningen for å gjøre alt bra. I noen minutter.. Du finner kniven. Din kjære, gode venn. Vennen din som hjelper deg når ting er grått. 

Du drar kniven hardt og fort over armen. Flere ganger, men du kjenner ingen smerte. Ser bare blodet strømme. Tenker at nå er alt bra. Hvertfall for en liten stund. Sitter på badegulvet i noen minutter. Ser på armen, ser på blodet. Tørker det lett vekk, tørker tårene og tar på en genser. En genser så ingen skal se arrene.

Vil ikke at noen skal se arrene, vil holde det for deg selv. Vet folk det, spør de. Du har ikke noe ordentlig svar, de vil ikke forstå om du prøver. Derfor er det lettere å ikke snakke om det. Bare skjule det. Holde det hemmelig. 

//weheartit.com

Hva mener du om folk som selvskader?

 

Piller?..

29.12.2010 @ 23:43 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Ett hvitt rom med en gul vegg. Jeg hater den gulfargen. Ingen klokke. Det var det på det andre rommet, ikke på dette. En sofa og to stoler. Mørkeblå stoler og sofa. Ingen klokke, hvordan kunne jeg da vite hva tiden var? Det kunne jeg hvertfall på det andre rommet. 

Tumblr_ldiy46dn3j1qejw30o1_500_large
'Du kan få en resept hvis du ønsker det.' Resept?.. På piller? Jeg vil da ikke ha noen piller. Jeg klarer meg uten piller. Jeg tar ikke piller. 'Ja, vi må jo undersøke med legen her da, men du har muligheten til å få det, om du ønsker det.' Hun så nok at jeg var sjokkert, hva skulle da jeg med piller? Jeg har det jo helt bra? Eller har jeg det? Hun så lenge på meg, jeg hadde glemt å svare. Var så sjokkert. 'Nei, nei, det trenger jeg nok ikke.' Jeg trengte da ikke piller? 'Nei, vi får se da.'

Ja.. Vi får se..

Bestevenn

28.12.2010 @ 00:46 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Tumblr_ksndbpjub31qa3t3yo1_400_large
Hva legger du i ordet 'bestevenn'? Kan man bare ha en bestevenn? Kan man ha flere? Hva mener du?

Jeg mener at man kan ha flere bestevenner, det kommer opp til hver enkelt. Synes selv det er litt rart om man har 8 venner man kaller for bestevenn f.eks, men om man har 2-3, synes jeg det verken er rart eller feil. Noen vil kanskje si at en bestevenn er den BESTE, og det er ingen over og ingen ved siden av. Der vil nok meningene være delt uansett hvordan man vrir og vender på det. 

Tumblr_ldt15s7wrg1qae0tbo1_500_large
Jeg mener at en bestevenn er en man kan snakke med om alt, uansett hvor flaut, kjipt eller tåpelig det er. Man kan være sammen uten å si noen ting, for det finnes ikke pinlig stillhet. Man kan krangle og diskutere over alle mulige småting, men likevel være de to personene man var før krangelen. 

Tumblr_lbm9si4ebm1qb1dueo1_400_large
Hver gang du snakker med personen blir du glad. Hver gang det har skjedd noe som du vil fortelle, vet du alltid hvem du skal ringe. Personen som kanskje kjenner deg bedre enn du selv gjør. H*n som ser når noe er galt, når du er glad, når du er trist, når du vil fortelle noe. Personen som alltid er der, uansett hva.

Tumblr_l67ljn0iyd1qc291io1_400_large_large
Man kan prate sammen i timevis, om alt og ingenting. Man kan fortelle alt til personen, og personen svarer deg alltid. Man trenger aldri være redd for å høre det man forteller fra noen andre igjen senere. 

Hva mener du er en bestevenn?

Selvbilde

27.12.2010 @ 01:45 i Tekster og diverse 0 kommentarer


Stygg. Feit. Ikke god nok. For dum. For sjenert. For tilbaketrukken. For lite uinteressant. For høy. Ikke snill nok. Ikke bra nok.
Tumblr_lcwxx60ngd1qemipxo1_400_large
Vil ikke se i speilet, redd for hva som blir vist. Vil ikke se ned på kroppen, redd for hva man ser. Vil ikke vise seg i bikini/undertøy, redd for hva andre ser. Vil ikke slippe flere inn, redd for at de ikke vil like deg. Vil ikke dra på fester/bursdager, redd for å drite seg ut. Vil være alene, redd for at folk skal se problemet. Vil ikke spise, redd for å legge på seg. Vil ikke trå på vekten, redd for hva tallet er. Vil ikke leve,


....redd for å ha det verre.

Religion, rasedømming osv

26.12.2010 @ 12:21 i Tekster og diverse 2 kommentarer

11a9636_large
Alt for mange dømmer ut i fra hvilken religion folk kommer fra, eller hvordan man ser ut. Før var det jo utrolig tydelige raseskiller, men jeg mener det fortsatt er der. Uansett hvor du går vil du finne det.

Ta skoler som ett eksempel. På barneskolen er vel de fleste sammen uavhengig av utseende, klær o.l(Hvertfall slik jeg husker det). På ungdomsskolen spiller det mer og mer rolle hvordan du ser ut, hvilke klær du går i, om du har de rette tingene(Ipod, nyeste mobil osv). På videregående går det mer og mer bort, men man ser fortsatt at det er klikker rundt om kring. Det kan jo så klart komme av andre grunner, som at man passer bedre som venner, men ut i fra hva jeg har erfart, spiller utseende, klær og popularitet en stor rolle.

Tumblr_lbybswup7s1qctiwuo1_500_large
På skoler er jo absolutt ikke det verste, det var bare ett eksempel. Når noen begynner å dømme en hel "rase" ut i fra hva de tror på, blir det hele mye verre. Hvis man f.eks har møtt ett par dårlige kristne, betyr ikke det at alle kristne mennesker er dårlige. Det samme gjelder andre religioner. Det finnes dårlige mennesker hvor enn du går, men alle kommer ikke fra samme religion. De fleste som dømmer ut i fra religion, dømmer fra hva de har hørt, ikke hva de har opplevd. Jeg skal ikke skryte på meg masse erfaringer med folk fra forskjellige religioner, for det har jeg ikke. Selvfølgelig, jeg kjenner noen muslimer, noen katolikker og noen kristne. Jeg har ingenting i mot noen av de, hvertfall ikke ut fra religionen deres.

Folk tenker forskjellig og har forskjellige verdier, men det betyr ikke at det ene er riktig og det andre er galt. Det går an å se ting litt mer "farget" enn kun svart-hvitt. Som regel finnes det en mellomting mellom rett og galt.
Jeg er ikke spesielt kristen, men jeg er døpt kristent, og jeg bor i et kristent land, så sånn sett er jeg nok kristen. Men noen ganger tenker jeg at religion ikke burde vært der, for det er pga religion de fleste kriger oppstår, og diskriminering. F.eks så er det mye rykter/myter om at muslimske menn slår konene sine, men ærlig talt, hvor mange kjenner egentlig noen som gjør det? 

Det finnes gale verdier i alle religioner. Kanskje ikke for de som har den religionen, men de som står på sidelinja vil vel si at det finnes gale verdier i den religionen. 

Hva tenker du om rasisme?

Pause.

03.12.2010 @ 19:59 i Tekster og diverse 3 kommentarer

Ikke at jeg blogger så mye for tiden uansett, men jeg kommer nok ikke til å blogge på en stund.. Slutt med kjæresten, så er ikke helt på topp.. Ironisk nok; eneste jeg bildene jeg har på pc'n er av han og meg..

 


Gode venner er vi enda.


Hva er du redd for?

24.11.2010 @ 16:35 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg er redd for at noen skal ta meg.
Jeg er redd for døden.(At jeg dør, eller noen jeg er glad i)
Jeg er redd for å miste noen jeg er glad i.(Miste kontakt, krangel, ulykke osv)
Jeg er redd for kreft.
Jeg er LIVredd for edderkopper.
Jeg er redd for å være alene.(Både alene som i hjemme-alene, og alene som ensom.)
Jeg er redd for mørket.

Ward_no__6_illustration_2_by_ratatosk_a_large

Penger.

05.11.2010 @ 14:21 i Tekster og diverse 1 kommentar

brit_bohica on Xanga
En gutt i parallellklassen min fant en tusenlapp liggende på bakken i dag. Vi ventet på bussen, og der lå den. 1000 norske kroner. Han spurte meg og en venninne hva han skulle gjøre, men om han går og spør noen som står på samme bussholdeplass som oss om de har mistet 1000 kroner, sier de selvfølgelig ja. 
For nordmenn, og for så vidt andre mennesker, er egoistiske, og vil ta pengene selv. Det er helt sikkert noen som ville vært ærlige og sagt det ikke var deres penger, men det er et fåtall.

Tears Fall...
Vi lever av penger, selvfølgelig tar de fleste det om de finner det da. Ville ikke du gjort det?

Forby pelsdyroppdrett.

02.11.2010 @ 14:19 i Tekster og diverse 0 kommentarer

http://www.dyrsfrihet.no/forby-pelsdyroppdrett

Skriv under her, og støtt forbudet mot pelsdyroppdrett!
Hvis du vil lese mer detaljert om saken, gå på Fotballfrue sin blogg.

orkut - puppys are so cute
Revenge of the BLACK KITTEN CLAN!, I never said I was a gourmand.
torihottinger
Razors on her tongue, a body full of oxygen
Det er sånn dyrene skal se ut, ikke sånn:

Misforståelser og problemer

21.10.2010 @ 15:28 i Tekster og diverse 0 kommentarer

En ting som irriterer meg veldig, er folk som ikke sier noe til personen det gjelder om han/hun har ett problem med vedkommende. At man heller går og sier det til andre som ikke har noe med saken å gjøre, gjør bare så det blir misforståelser.

Jeg har vært sånn før, men jeg er veldig glad for at jeg har klart å endre på det. Har ikke telling på hvor mange misforståelser og krangler det ble ut av det. Men det vil jo mest sannsynlig alltid være noen som ikke sier i fra om de har ett problem.

Jeg er sikker på at alle som leser dette, vet at ting blir så mye bedre etter at man har pratet om det. Men hva om en av personene tror alt er bra etter praten, men den andre personen ikke vil si alt som er galt? Hva skal man gjøre da? Det er jo ingen(så vidt jeg vet) som kan lese tanker, så hva gjør man?

a lot like love.
//weheartit.com

Legger man det bare bak seg? Prøver du å presse ut av vedkommende hva som er galt? Venter du til personen sier selv hva som er galt, om han/hun noen gang gjør det?

Forteller du ofte til venner/bekjente om du har ett problem med de?

Forferdelig.

14.10.2010 @ 21:21 i Tekster og diverse 2 kommentarer

Utroskap - hva mener dere om det?

07.08.2010 @ 00:29 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Dette er hva jeg mener: Utrolig dumt, og feigt.


Jeg hater virkelig utroskap, det er faktisk en av de tingene jeg virkelig ikke tåler. Hvis man har valgt å være sammen med en, eller gifte deg med en for den saks skyld, burde man klare å være trofast. I de fleste tilfeller, er man ikke tvunget i et forhold, man velger det selv.
Hvis man ikke liker den man er sammen med like godt lenger, eller virkelig har fått følelser for en annen, burde man vær tøff nok til å gjøre det slutt først! Hvis man ikke tørr det, så er man virkelig feig.
Noen vil kanskje si, 'jeg var full, jeg hadde ikke kontroll'. Vet du hva? Det synes jeg ikke er en bra nok grunn. Hvem valgte å ta en slurk fra flaska? Det valgte man selv. Edru eller full, er man utro, er man utro.
Hva mener du om utroskap?
Ville du noen gang tilgitt noen som var utro mot deg?   - Det ville hvertfall ikke jeg gjort!

Burde ungdommer velge fremtid så tidlig?

04.08.2010 @ 17:36 i Tekster og diverse 1 kommentar

Noe jeg har tenkt på lenge, og diskutert med venner, familie og bekjente er at ungdommer må velge "fremtiden" sin utrolig tidlig. Når vi er 15-16 år, skal vi velge en linje på vidergående, som kanskje blir yrke vårt resten av livet. Når vi er i denne alderen vil det alltid være tvil, og jeg tror ikke mange er 100% sikre på hva de vil jobbe som når de er 30. Selvfølgelig er det fint at vi har så mange muligheter, og at vi kan begynne å konsentrere oss om ting vi vil jobbe med, men det er fremdeles for tidlig, mener jeg.

Jeg skal jo nå begynne på 'Helse- og sosialfag', og jeg føler meg ganske sikker på valget mitt. Det er mye å velge mellom innen helsefaktoren, så jobb vil ikke bli et problem når jeg blir eldre. Men alle er ikke så sikre som det. Kanskje du velger feil, må gå 1.klasse om igjen, så plutselig tar de 2-3 årene på vgs litt lengre enn du hadde planlagt.

Hvis du velger å gå yrkeslinje, som jeg har valgt, skal du jo velge en annen linje som du skal gå andre året. Noen linjer må du kanskje dra langt unna der du bor for å få gått på denne linjen. Skoleveien som før bare var 10 minutter, kan plutselig bli en time lang. Men det har ikke så mye med det jeg prøver å få frem.

Jeg synes ungdommer må velge fremtiden sin alt for tidlig. 
Hva mener du ?

Ida Wulff sin forsvunning(?) ?

09.06.2010 @ 23:08 i Tekster og diverse 2 kommentarer

Noen som har lest på Ida Wulff sin blogg i det siste? Leste de to øverste innleggene i stad, og må si ærlig si at jeg ble utrolig skremt. Jeg tørr virkelig ikke gå inn der nå. Og Tusenfryd skriver jo også at de ikke vet alt som er der inne. Det er litt skremmende... 


Hva mener dere egentlig om saken? Tror dere det var bløff, eller tror dere det var noe som skjedde?


Tihi, elsker det bilde.

  • lisebjork 18, Nittedal
    Jente på 18 år fra Nittedal. Går påbygg på Bjertnes Vgs.

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits