Forsiden Om meg Bilder Måneden har vært bra, fordi Debatt Inspirasjon

Arkiv måned: oktober 2012

When you try your best, but you don't succeed

28.10.2012 @ 11:00 i Tanker 3 kommentarer

Det er nå gått to uker siden jeg prøvde det jeg har ventet på å tørre i 3 år. 3 år med tanker om det hver dag, hvert sekund, men først nå turte jeg. På mange måter føles det godt å vite at jeg tør det, men det skremmer meg at jeg har endret mønster når dagene er som verst. Jeg har alltid brukt selvskading som hjelp, eller, ikke alltid, men siden jeg følte at jeg trengte hjelp. Nå har jeg gjort noe annet, ikke det samme gamle og det som for meg er kjent, men en helt ny ting som jeg selv ikke har kontroll over. Det skremmer meg at jeg var villig til å gi opp den kontrollen jeg har ved selvskading. Alt som ikke skjer under min kontroll, skremmer meg, men dette er skremmende på en god måte. Ikke bare kan det være en start på at de såkalte profesjonelle tar meg mer seriøst, men det er også en bekreftelse for meg selv at jeg tør. Jeg ser ikke lenger på meg selv som pysete som ikke har turt det, for nå tør jeg det jeg har ønsket å tørre i en så lang tid. 

De fleste spør meg hvorfor, om ikke livet er verdt mer enn som så, og de samme argumentene som at jeg har jo venner, familie, skole og alt som hører med. Men det de ikke forstår er at for meg føles det ut som jeg er to personer. Jeg har ingen problemer med å smile, le og være med venner, men det er aldri ekte. Jeg synes aldri det er morsomt, eller så fantastisk fint, men om jeg dropper dette vil det komme mistanker, spørsmål og blikk. Mistanker som viser seg å være sanne, spørsmål jeg ikke klarer å besvare, blikk jeg ikke takler å se. Det er lettere å late som at alt er fint og bra, men inni meg er det mørkt. Det er som at jeg har laget et stort svart hull inni meg, fylt med negativitet. Hvis noen spør hvorfor jeg vil dø, når jeg kan velge å leve, er det eneste svaret jeg har, at man kan også velge å dø. De færreste forstår, og for å være ærlig, er det godt. Hadde de forstått, ville det mest sannsynlig betydd at de har hatt de samme tankene, eller har de samme tankene. Det ville ikke gjort min situasjon bedre at noen forstår, for jeg forstår egentlig ikke helt selv. Det er følelser som er vanskelig å sette ord på, og derfor enda vanskeligere for de rundt å forstå hvorfor jeg har disse tankene. Argumentene som at jeg har venner, familie og et godt liv er forsåvidt vel og bra, det er en grunn til at jeg ikke stenger meg helt ute av omverdenen, for hvorfor skal jeg ville gjøre det verre for meg selv enn det allerede er? Selv om kroppen og hodet mitt skriker etter å være alene, hjemme på rommet mitt og stirre i veggen, stenge meg inne og droppe skole og utdanning, for hva trenger jeg det egentlig til? Jeg vet jo ikke en gang om jeg er her innen den tid. Men jeg føler jeg skylder venner og familie noe, ikke at jeg gjør det, men det er noe jeg føler. 

Det er skummelt å tenke på at jeg nå skal prøve å komme meg ut av dette mørket. Mørket har vært en del av meg så lenge jeg kan huske, og det er blitt kjent. Livet med glede og positivitet er blitt til noe jeg frykter og noe jeg ikke vet om jeg tør å gå ut til, nemlig fordi det er ukjent. Selv om mørket har en stor kontroll over meg, og det ikke er noen lysglimt, kjennes fortsatt det tryggere ut, bedre å være i, fordi det er noe jeg kjenner til. 

"Ta deg en treningsøkt, da blir alt bedre!"

02.10.2012 @ 16:00 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt det før. At trening hjelper til en mer positiv hverdag og bedre helse, både fysisk og psykisk. Og det stemmer kanskje bra for noen det, men jeg trener hver dag, likevel ønsker jeg ikke dette livet mer. Jeg trener for å bli slankere, og det at jeg selv føler jeg må slanke meg gjør meg egentlig mer deprimert enn jeg trenger å være. Hver dag leser jeg internett inn og ut om sunne matoppskrifter, gode treningsøvelser, og jeg bruker mye av min tid hver dag på å trene og å tenke på at jeg ikke må spise det og det. Men så spiser jeg det likevel, fordi viljestyrken ikke er stor nok til å la være, noe som da gir meg dårlig samvittighet og jeg ender opp skuffet og lei meg. Sånn går det i en ond sirkel. Så når skal det hjelpe for meg å trene, at det skal hjelpe meg psykisk? Alle sier det hjelper, forskjere, leger, psykologer, alle de som kan dette. Så hvorfor hjelper det ikke meg? Er det som at det er en slags pille som jeg er immun mot? Medisin som ikke fungerer på meg? Og i så fall, hva skal min hjelp være, hvis trening er alle andres hjelp?

Kanskje trening egentlig gjør meg sykere, fordi jeg allerede er for besatt av trening og kosthold? Lefsene til taco skal være grove, vann til alle måltider, én sjokoladebit for mye og jeg burde legge inn en ekstra treningsøkt. Om jeg går en dag uten å trene får jeg dårlig samvittighet, synes selv jeg legger på meg 10 kg bare den ene dagen. Jeg sier selv til alle rundt meg at jeg bare vil bli sunnere, bli bedre trent. Men det vil jeg ikke. Jeg vil høre at jeg har gått ned i vekt, at folk ser det, at folk ser jeg er blitt slankere. Jeg vil ha bekreftelse på all treningen jeg legger inn i hverdagen min. Jeg vil bare være en av de slanke jentene. Det har jeg alltid ønsket, men det skal man jo helst ikke si, for alle er nydelige på sin måte, er det ikke det man sier? Og jo, selvfølgelig er det det, men det hjelper ikke meg hvis jeg selv synes jeg er for stor i forhold til hva jeg trives med. Jeg tar meg selv i å tenke at om jeg bare går ned 2 kg til, så er det greit. Men det blir aldri med bare de 2 kg, for jeg går opp igjen, siden viljestyrken er ikke der lenge nok. Da tenker jeg at jeg bare kan gå ned 4 kg, så er jeg der jeg vil være, og sånn fortsetter det. Jeg har kontroll, og jeg spiser mye, jeg vil bare bli slankere. 

"Jeg har det bra, jeg!"

02.10.2012 @ 00:39 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg har det bra, jeg. En setning som kommer fra min munn nesten hver dag. Når noen spør hvordan jeg har det, er det eneste jeg tenker på å svare "jeg har det bra". Men jeg har det absolutt ikke bra. Det har jeg ikke hatt på lenge, men hva er poenget i å si det til noen? Hva kan de gjøre? Det eneste de kan er å si ting som "det blir bedre", "du kommer deg ut av dette", "jeg vet hvordan du har det", "snakk med meg om du vil" og andre ting som skal være så hjelpende og støttende. Men problemet er at jeg tror dem ikke. Uansett hva noen sier tar jeg det som en løgn. For hva vet vel du? Hva vet vel du om at ting blir bedre? Du har kanskje vært i en nogen lunde lik situasjon, men du er likevel ikke meg, og situasjonen vår er ikke helt lik. Så at noen kan garantere meg at det blir bedre, er en løgn. Ren og ondskapsfull løgn. For all del, det er hyggelig at folk viser de bryr seg, men det gjør ikke situasjonen noe bedre, det endrer ikke min situasjon. Og det å prøve å prate med noen når du ikke vet hva det er å si, er et problem i seg selv. For hva skal du si? At hver gang du kutter deg er du ikke lenger redd for at pulsåra går med, selv om du ikke nødvendigvis ønsker at den skal det. Du er bare ikke redd for det lenger, for du bryr deg rett og slett ikke. Eller kanskje du innerst inne bryr deg, men det ligger så langt inni deg at du klarer ikke finne det. Hvordan skal du fortelle venninna di at det eneste du tenker på, hver dag, er at du ikke lenger vil leve, du er bare for feig til å gjennomføre det. Hvordan skal man klare å uroe en person med den informasjonen, når man helst ikke vil ha informasjonen selv. Det man aller helst vil er å kaste det vekk og aldri tenke det igjen, men det har du prøvd før. Prøvd å ikke tenke det, men det går ikke. Det er som en frisbee som kommer tilbake og slår deg hardt, når du minst venter det. Helst når ting begynner å gå oppover igjen, kommer det slående mot deg og slår deg så hardt i magen at du bukker under for tankene. Tankene er befriende og gode, samtidig så vonde. Det er vondt å vite at de er der, selv om du vet at du er den eneste som kan gjøre noe med dem. Ingen andre kan fjerne de for deg, det er noe du selv må gjøre. Men hvordan gjør man det når tankene har fulgt deg i flere år og ser ut til å slå tilbake hver gang du synes du ser toppen av bakken. Det er som en evig lang bakke, som aldri ser ut til å ta slutt, jeg står aldri på toppen av den bakken

 

  • lisebjork 18, Nittedal
    Jente på 18 år fra Nittedal. Går påbygg på Bjertnes Vgs.

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits