Forsiden Om meg Bilder Måneden har vært bra, fordi Debatt Inspirasjon

Arkiv måned: august 2012

Jeg vil ikke dø.

24.08.2012 @ 12:58 i Tanker 12 kommentarer

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle hverdagene. Å gå på skolen og komme seg hjem igjen er jo forsåvidt greit nok, men hva som skjer de timene jeg er på skolen bryr meg lite. Jeg vil heller sitte alene med leksene enn å samarbeide med noen, på den måten slipper jeg å prate med noen. Jeg vil heller sitte stille nede i hjørnet mitt enn å bidra i diskusjonen i klassen, da merker kanskje ingen at jeg er til stede. Jeg vil ikke bry noen og jeg vil ikke at noen skal bry seg. Eller, jeg vil vel kanskje at noen skal bry seg, men jeg føler ikke at det vil hjelpe meg. "Bare si fra om du vil snakke, jeg er her for deg", er alle fine ord, men hva hjelper det? Hva hjelper det å vite at jeg kan prate med noen om jeg vil, når jeg ikke vet hva det er å prate om? Nei, jeg har det ikke bra, slettes ikke. Jeg har fått et kraftig tilbakeslag og jeg føler at jeg er lenger ned enn jeg noen gang har vært. Men hva hjelper det at andre vet det? Eneste måten jeg ser at det endrer noe er ved sympatiske blikk, at alle rundt deg behandler deg som om du er så syk at du ikke kan gå med dine egne ben og spørsmål som "hvordan går det, er dagen i dag bedre, vil du prate om noe, er det noe jeg kan gjøre for deg?". Det er fint med så mange mennesker som bryr seg, men jeg ser ikke hvordan det hjelper. Gjør du?

Tankene om å ta mitt eget liv har vært der. Mange ganger. For litt over ett år siden var det oftere og oftere, ikke en dag gikk uten at jeg tenkte dagene jeg innerst inne fryktet. Men det forsvant, etter en veldig god stund forsvant det. Jeg var glad for det, hvertfall en mindre ting å tenke. Jeg tenkte det ikke ville komme tilbake, hvorfor skulle det gjøre det? Jeg hadde det jo bedre enn jeg hadde hatt før, så hvorfor skulle det kommet tilbake? Men det har det nå gjort. Tankene er tilbake, den store klumpen i magen er tilbake, det falske smilet som jeg så lenge har øvd meg på, maska jeg setter på hver dag for at ingen skal se hvordan jeg virkelig har det. Alt er tilbake. Marerittet er startet på nytt. Jeg vil ikke dø, men jeg vet ike lenger hvordan jeg skal leve. Jeg tør ikke leve lenger, fordi jeg er redd for at ting ikke blir bedre. Mange vil vel si det er feigt, den enkle veien ut, men når du har kjempet i to år, hver dag, med å komme deg opp av senga, ser det ikke ut som det er andre løsninger. Jeg vil ikke lenger leve med denne klumpen i magen og det falske smilet og alle tankene som svirrer i hodet og skriker til meg hver dag, men jeg vil heller ikke dø.

 

Sommerfuglene døde i dag

15.08.2012 @ 13:54 i Tanker 4 kommentarer

The butterfly project
1. when you feel like you want to cut, take a marker or pen and draw a butterfly on wherever the self-harm occurs. 

2. name the butterfly after a loved one, or someone that really wants you to get better. 
3. NO scrubbing the butterfly off.
4. if you cut before the butterfly is gone, it dies. if you don't cut, it lives.
5. if you have more than one, cutting kills them all.
6. another person may draw them on you. these butterflies are extra special. take good care of them.
7. even if you don?t cut, feel free to draw a butterfly anyways, to show your support. if you do this, name it after someone you know that is suffering right now, and tell them. it could help.

 

Funnet her

4 uker og 5 dager

13.08.2012 @ 00:46 i Tanker 0 kommentarer

4 uker og 5 dager er gått. Litt over en måned. 33 dager. Treogtredve dager. Trettitre dager skadefri. For mange er ikke trettitre dager mange, men når du hver dag må distansere deg fra skarpe gjenstander i frykt for å gjøre deg selv vondt, er trettitre dager uendelig lenge. Det føles som en evighet, og hvert sekund føles som flere timer. Min største frykt er dusjen. Jeg har alltid synes det har vært kjedelig å dusje, men nå er det blitt en frykt å skulle dusje. De eneste gangene jeg har tilgang på barberhøvler, kniver, sakser osv, er når jeg dusjer. Da må jeg spørre om tillatelse, og rett etter jeg har dusjet må jeg gi det tilbake. Men på den lille halvtimen jeg har det i nærheten blir lysten så stor og tung. Å skulle se seg i speilet og prøve å overbevise seg selv om at det ikke hjelper. Å overbevise seg selv om at man har vært så flink, å prøve å overdøve den lille stemmen som skriker deg i øret at det er på tide, det er greit, bare gjør det. Det er ingen lett oppgave, selv om det sikkert høres rart ut for mange. Men det er virkelig ikke lett.

Noen som skjønner

09.08.2012 @ 02:15 i Tanker 5 kommentarer

Jeg kunne ønske jeg hadde en å prate med. En som forstod. En som ikke var dømmende, så på deg med skeptiske blikk, men bare forstod. Det er flere jeg vet forstår, som er fantastiske å snakke med, men likevel er det ikke nok. Det holder ikke. Jeg vet jeg aldri vil møte en som tenker akkurat det samme som meg, føler akkurat det samme som meg. Det er umulig, jeg vet det. Men jeg kunne ønske, jeg kunne så virkelig ønske at det var mulig. Om jeg kunne møtt meg selv i en annen person, snakket, grått og holdt om hverandre. Snakket med en som ikke sa "hold ut, det blir bedre!", for jeg tror ikke på det. Jeg vil tro det, men det gjør jeg ikke. Det nytter ikke å si at ting blir bedre, det løser seg alltid og smertene kan ikke vare for alltid, for nå føles det sånn. Og det er  det gjelder. Det hjelper meg ikke å vite at om kanskje flere år er det bedre. Vel, det hjelper kanskje litt, men det hjelper faktisk ikke nok! At noen som mener de kjenner deg bedre enn de fleste sier hvor mye bedre ting blir, bare hold ut, snakk med meg om det er noe, og alle mulige trøstende og støttende ord de kan komme med, når de ikke vet noen ting om hvordan du virkelig har det inni deg. Hvor stor og tung klumpen i magen og halsen kjennes, hvor mye du har lyst til å skrike ut for et desperat forsøk for å få ut litt smerte. All den smerten. All smerten man bærer på dag for dag. Men å snakke med noen "om det er noe", det går ikke. For hva skal jeg si? At hver gang jeg ser en kniv vil jeg kun skade meg. At jeg ikke klarer å tenke på oppkuttede grønnsaker som kun grønnsaker, men noe en kniv er blitt brukt til å gjøre i stand. Hvem vil forstå det? Hvem vil ikke se på deg med store øyne hvis du forteller det? Nei, det spørsmålet er og blir usvart. Jeg kunne bare ønske jeg hadde noen å prate med.  

Tatovering

08.08.2012 @ 16:58 i Glede 6 kommentarer

Ja, da har jeg fått tatt min første tatovering. Har så lenge jeg kan huske, hatt lyst på tatovering, men med betydning. Den jeg har tatt nå er jeg utrolig fornøyd med, kunne ikke fått en finere tatovering! Den står først og fremst for kanarifansen, som er min andre familie, men at vingene er oppover symboliserer at man skal se frem og opp. Noen vil nok synes det er veldig dumt, men for meg betyr tatoveringen mer enn bare en ting, og det viktigste er tross alt at jeg er fornøyd med den.



Likegyldig

05.08.2012 @ 18:45 i Tanker 4 kommentarer

I går ble jeg spurt av en venninne hvordan jeg egentlig hadde det. Hvordan jeg egentlig hadde det, tenkte jeg. Det hadde jeg vel egentlig ikke tenkt stort på i det siste. Tankene hadde kommet innom et par ganger de siste ukene, om ikke månedene, men tenke ordentlig over det hadde jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske. Jeg kunne ikke huske å ha kjent en særlig glede, ei heller en særlig sorg. Ja, det er blitt slutt med kjæresten, men det er ikke samme type sorg jeg har vært gjennom tidligere. Så på grunn av det er jeg jo naturligvis trist, men det kan ikke måles med hvordan ting var for ett år siden. Da sorgen satt dypt, om det i det hele tatt var en sorg er jeg ikke sikker på, men det var som et svart hull som hadde klistret seg fast i sjelen min. Det gjorde vondt å puste, det gjorde vondt å være tilstedet. Men nå er det ikke sånn. Klumpen i magen er der, noen dager større enn andre. Tankene om å ville skade meg selv kommer stadig på besøk, men det er aldri så sterkt og vondt at jeg gir etter. Jeg burde være stolt over det, burde jeg ikke? 

Dessverre kan jeg ikke si at jeg er stolt. Jeg er ikke skuffet heller, langt der i fra. Stolthet og skuffelse er en følelse jeg ikke har kjent på lenge, og på mange måter er det godt. Det er godt å ikke skulle kjenne på alle følelsene, kjenne hva det er. For følelser kan man ta feil av, det gjør vi vel alle fra tid til annen? Men likevel savner jeg det. Å føle meg så glad at jeg kunne svevd på en rosa sky, med enjørninger og sukkerspinn, eller den motsatte følelsen av smerte, svik og tårer. Jeg savner alt. Jeg savner det å ikke føle verken det ene eller det andre. Jeg skulle så gjerne tatt alt det vonde, sammen med alt det gode. Jeg vet man ikke bare kan føle glede, og det vil jeg ikke heller. Jeg vil føle alt. Men nå er det helt tomt. Hva jeg fyller dagene med, spiller ikke så stor rolle lenger. Om munnen min peker oppover eller negativ er ikke noe jeg tenker særlig over, nemlig fordi det ofte ikke stemmer. Å skulle starte på skolen er ikke noe jeg verken gleder eller gruer meg til, jeg vet at jeg skal, og jeg må fullføre hva jeg har startet, men ellers enn det er det ikke stort fler følelser. 

 

Tumblr_kwtuq2qqpv1qzdlk3o1_500_large
Så hvordan jeg egentlig har det? Jegvet ikke. Jeg føler ingenting. Jeg er likegyldig.

  • lisebjork 18, Nittedal
    Jente på 18 år fra Nittedal. Går påbygg på Bjertnes Vgs.

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits