Hva er galt med folk?
Jeg forstår meg ikke på visse personer. Personer som ikke vil være venn med noen fordi de sliter. Ja, det er kanskje slitsomt å føle at personen du aldri er med smiler eller ler, men da er det jo naturligvis en grunn til det. Det er nok ikke alltid like lett for venner å forholde seg til noen som sliter veldig, men å vende dem ryggen er jo bare som å strø salt i såret. 
Si at du har en kjæreste, du har vært sammen med h*n i 8 måneder, og dere har et utrolig bra forhold. Noe skjer i den ene partens liv, som personen ikke klarer å håndtere. H*n går inn i en dyp og tung grav, og får diagnosert depresjon. H*n prøver så godt h*n kan å smile, le og å være glad når h*n er med kjæresten sin, men h*n klarer ikke. H*n klarer kun å tenke på det som har skjedd, og ikke det h*n har. Kjæresten vil ikke være med en som har depresjoner, så h*n slår opp. Hva er egentlig grunnen til at noen gjør det? Er ikke kjæresten, eller vennen for den saks skyld, verdt ventetiden? 
I slike situasjoner finner du ut hvem som virkelig støtter deg, og hvem som egentlig aldri ville gjort det. Jeg har ikke opplevd det selv i så stor grad, men jeg har hørt om flere som har opplevd det, og jeg synes det er så urettferdig. Det er ikke ens "feil" at man har depresjoner, og at de du er glad i og bryr deg om vender deg ryggen, gjør vondt verre. Det kan jo selvfølgelig bli vanskelig å forholde seg til noen som sliter psykisk, men at noen velger å gjøre det slutt, eller bryte et vennskap på grunn av at vedkommende har depresjon eller andre psykiske lidelser, er for meg uforståelig.
Hva mener du om dette?
