Forsiden Om meg Bilder Måneden har vært bra, fordi Debatt Inspirasjon

When you try your best, but you don't succeed

28.10.2012 @ 11:00 i Tanker 3 kommentarer

Det er nå gått to uker siden jeg prøvde det jeg har ventet på å tørre i 3 år. 3 år med tanker om det hver dag, hvert sekund, men først nå turte jeg. På mange måter føles det godt å vite at jeg tør det, men det skremmer meg at jeg har endret mønster når dagene er som verst. Jeg har alltid brukt selvskading som hjelp, eller, ikke alltid, men siden jeg følte at jeg trengte hjelp. Nå har jeg gjort noe annet, ikke det samme gamle og det som for meg er kjent, men en helt ny ting som jeg selv ikke har kontroll over. Det skremmer meg at jeg var villig til å gi opp den kontrollen jeg har ved selvskading. Alt som ikke skjer under min kontroll, skremmer meg, men dette er skremmende på en god måte. Ikke bare kan det være en start på at de såkalte profesjonelle tar meg mer seriøst, men det er også en bekreftelse for meg selv at jeg tør. Jeg ser ikke lenger på meg selv som pysete som ikke har turt det, for nå tør jeg det jeg har ønsket å tørre i en så lang tid. 

De fleste spør meg hvorfor, om ikke livet er verdt mer enn som så, og de samme argumentene som at jeg har jo venner, familie, skole og alt som hører med. Men det de ikke forstår er at for meg føles det ut som jeg er to personer. Jeg har ingen problemer med å smile, le og være med venner, men det er aldri ekte. Jeg synes aldri det er morsomt, eller så fantastisk fint, men om jeg dropper dette vil det komme mistanker, spørsmål og blikk. Mistanker som viser seg å være sanne, spørsmål jeg ikke klarer å besvare, blikk jeg ikke takler å se. Det er lettere å late som at alt er fint og bra, men inni meg er det mørkt. Det er som at jeg har laget et stort svart hull inni meg, fylt med negativitet. Hvis noen spør hvorfor jeg vil dø, når jeg kan velge å leve, er det eneste svaret jeg har, at man kan også velge å dø. De færreste forstår, og for å være ærlig, er det godt. Hadde de forstått, ville det mest sannsynlig betydd at de har hatt de samme tankene, eller har de samme tankene. Det ville ikke gjort min situasjon bedre at noen forstår, for jeg forstår egentlig ikke helt selv. Det er følelser som er vanskelig å sette ord på, og derfor enda vanskeligere for de rundt å forstå hvorfor jeg har disse tankene. Argumentene som at jeg har venner, familie og et godt liv er forsåvidt vel og bra, det er en grunn til at jeg ikke stenger meg helt ute av omverdenen, for hvorfor skal jeg ville gjøre det verre for meg selv enn det allerede er? Selv om kroppen og hodet mitt skriker etter å være alene, hjemme på rommet mitt og stirre i veggen, stenge meg inne og droppe skole og utdanning, for hva trenger jeg det egentlig til? Jeg vet jo ikke en gang om jeg er her innen den tid. Men jeg føler jeg skylder venner og familie noe, ikke at jeg gjør det, men det er noe jeg føler. 

Det er skummelt å tenke på at jeg nå skal prøve å komme meg ut av dette mørket. Mørket har vært en del av meg så lenge jeg kan huske, og det er blitt kjent. Livet med glede og positivitet er blitt til noe jeg frykter og noe jeg ikke vet om jeg tør å gå ut til, nemlig fordi det er ukjent. Selv om mørket har en stor kontroll over meg, og det ikke er noen lysglimt, kjennes fortsatt det tryggere ut, bedre å være i, fordi det er noe jeg kjenner til. 

3 kommentarer

Postet av: ...

Du er virkelig en nydelig jente :-).
Dato: 03.11.2012 Tid: 22:10 URL:

Postet av: lisebjork

...: Takk :)
Dato: 04.11.2012 Tid: 23:54 URL: http://lisebjork.blogg.no/

Postet av:

Når man tenker på hvor ubetydelig et lite menneske er i den store stygge verden, så er det veldig lett å føle seg som ingen ting. Hva er vitsen, på en måte? Hva er vitsen med å jobbe så mye for ett, lite ubetydelig liv.

Jeg kan ikke tenke sånn, hvertfall ikke store mengder av gangen. Men det som slår meg hver gang jeg tenker slik, er at hvorfor skal jeg bruke det lille ubetydelige livet jeg har på å bry meg hva andre syns om meg, hva slags feil jeg har og hva jeg velger å bruke tiden min på.

Om 1 år, så er alt dagen i dag helt forsvunnet. Så hvorfor ta ting så høytidelig. Om det er en eller to personer du faktisk liker å tilbringe tid med, hver sammen med dem, og drit i alt og alle andre som trekker deg ned. Hver sterk for deg selv, for det holder ikke å være det for noen andre. Du bestemmer selv hvor mye du er verdt og hvor hardt du vil kjempe.

Lykke til!
Dato: 03.01.2013 Tid: 00:23 URL:

Skriv en ny kommentar

  • lisebjork 18, Nittedal
    Jente på 18 år fra Nittedal. Går påbygg på Bjertnes Vgs.

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits