Forsiden Om meg Bilder Måneden har vært bra, fordi Debatt Inspirasjon

"Jeg har det bra, jeg!"

02.10.2012 @ 00:39 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg har det bra, jeg. En setning som kommer fra min munn nesten hver dag. Når noen spør hvordan jeg har det, er det eneste jeg tenker på å svare "jeg har det bra". Men jeg har det absolutt ikke bra. Det har jeg ikke hatt på lenge, men hva er poenget i å si det til noen? Hva kan de gjøre? Det eneste de kan er å si ting som "det blir bedre", "du kommer deg ut av dette", "jeg vet hvordan du har det", "snakk med meg om du vil" og andre ting som skal være så hjelpende og støttende. Men problemet er at jeg tror dem ikke. Uansett hva noen sier tar jeg det som en løgn. For hva vet vel du? Hva vet vel du om at ting blir bedre? Du har kanskje vært i en nogen lunde lik situasjon, men du er likevel ikke meg, og situasjonen vår er ikke helt lik. Så at noen kan garantere meg at det blir bedre, er en løgn. Ren og ondskapsfull løgn. For all del, det er hyggelig at folk viser de bryr seg, men det gjør ikke situasjonen noe bedre, det endrer ikke min situasjon. Og det å prøve å prate med noen når du ikke vet hva det er å si, er et problem i seg selv. For hva skal du si? At hver gang du kutter deg er du ikke lenger redd for at pulsåra går med, selv om du ikke nødvendigvis ønsker at den skal det. Du er bare ikke redd for det lenger, for du bryr deg rett og slett ikke. Eller kanskje du innerst inne bryr deg, men det ligger så langt inni deg at du klarer ikke finne det. Hvordan skal du fortelle venninna di at det eneste du tenker på, hver dag, er at du ikke lenger vil leve, du er bare for feig til å gjennomføre det. Hvordan skal man klare å uroe en person med den informasjonen, når man helst ikke vil ha informasjonen selv. Det man aller helst vil er å kaste det vekk og aldri tenke det igjen, men det har du prøvd før. Prøvd å ikke tenke det, men det går ikke. Det er som en frisbee som kommer tilbake og slår deg hardt, når du minst venter det. Helst når ting begynner å gå oppover igjen, kommer det slående mot deg og slår deg så hardt i magen at du bukker under for tankene. Tankene er befriende og gode, samtidig så vonde. Det er vondt å vite at de er der, selv om du vet at du er den eneste som kan gjøre noe med dem. Ingen andre kan fjerne de for deg, det er noe du selv må gjøre. Men hvordan gjør man det når tankene har fulgt deg i flere år og ser ut til å slå tilbake hver gang du synes du ser toppen av bakken. Det er som en evig lang bakke, som aldri ser ut til å ta slutt, jeg står aldri på toppen av den bakken

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

  • lisebjork 18, Nittedal
    Jente på 18 år fra Nittedal. Går påbygg på Bjertnes Vgs.

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits