Jeg vil ikke dø.
Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle hverdagene. Å gå på skolen og komme seg hjem igjen er jo forsåvidt greit nok, men hva som skjer de timene jeg er på skolen bryr meg lite. Jeg vil heller sitte alene med leksene enn å samarbeide med noen, på den måten slipper jeg å prate med noen. Jeg vil heller sitte stille nede i hjørnet mitt enn å bidra i diskusjonen i klassen, da merker kanskje ingen at jeg er til stede. Jeg vil ikke bry noen og jeg vil ikke at noen skal bry seg. Eller, jeg vil vel kanskje at noen skal bry seg, men jeg føler ikke at det vil hjelpe meg. "Bare si fra om du vil snakke, jeg er her for deg", er alle fine ord, men hva hjelper det? Hva hjelper det å vite at jeg kan prate med noen om jeg vil, når jeg ikke vet hva det er å prate om? Nei, jeg har det ikke bra, slettes ikke. Jeg har fått et kraftig tilbakeslag og jeg føler at jeg er lenger ned enn jeg noen gang har vært. Men hva hjelper det at andre vet det? Eneste måten jeg ser at det endrer noe er ved sympatiske blikk, at alle rundt deg behandler deg som om du er så syk at du ikke kan gå med dine egne ben og spørsmål som "hvordan går det, er dagen i dag bedre, vil du prate om noe, er det noe jeg kan gjøre for deg?". Det er fint med så mange mennesker som bryr seg, men jeg ser ikke hvordan det hjelper. Gjør du?
Tankene om å ta mitt eget liv har vært der. Mange ganger. For litt over ett år siden var det oftere og oftere, ikke en dag gikk uten at jeg tenkte dagene jeg innerst inne fryktet. Men det forsvant, etter en veldig god stund forsvant det. Jeg var glad for det, hvertfall en mindre ting å tenke. Jeg tenkte det ikke ville komme tilbake, hvorfor skulle det gjøre det? Jeg hadde det jo bedre enn jeg hadde hatt før, så hvorfor skulle det kommet tilbake? Men det har det nå gjort. Tankene er tilbake, den store klumpen i magen er tilbake, det falske smilet som jeg så lenge har øvd meg på, maska jeg setter på hver dag for at ingen skal se hvordan jeg virkelig har det. Alt er tilbake. Marerittet er startet på nytt. Jeg vil ikke dø, men jeg vet ike lenger hvordan jeg skal leve. Jeg tør ikke leve lenger, fordi jeg er redd for at ting ikke blir bedre. Mange vil vel si det er feigt, den enkle veien ut, men når du har kjempet i to år, hver dag, med å komme deg opp av senga, ser det ikke ut som det er andre løsninger. Jeg vil ikke lenger leve med denne klumpen i magen og det falske smilet og alle tankene som svirrer i hodet og skriker til meg hver dag, men jeg vil heller ikke dø.
12 kommentarer
Postet av: Cathrine Flåtten
Ikke gi opp livet, Lise. Du har for mange her i verden som bryr seg om deg.. Vet det bare kan tolkes som ord for å støtte og at det ikke hjelper deg stort - men virkelig, ikke glem at du har mange som bryr seg om deg. Du skal snart feire bursdagen din. prøv å se frem til det og hold motet oppe.. Jeg er glad i deg og gleder meg veldig til å se deg igjen. Du er vakker og jeg digger deg !
Ta en dag av gangen, hør på kroppen og merk dine begrensinger. <3
Postet av: lisebjork
Jeg håper ting blir bedre for deg og!
Ja, jeg vet vel egentlig det, men vanskelig å faktisk tenke over det noen ganger! Jeg er glad i deg og!
Gleder meg til å se deg igjen! :)
Postet av: Hannah
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Og har selv hatt det slik i nesten to år. Men akkurat nå føler jeg meg så bra og glad og det er så fantastisk ! Kankje det kan hjelpe litt for deg å ikke hele tiden over analysere ting eller tenke så alt for mye på hvordan du har det å føler deg for en hver tid. Og bare rett og slett ikke tenke så mye. Det er så klart kjempe vanskelig ! Men det hjalp veldig mye for meg. Vis jeg begynner å føle meg tom, alene eller deprimert prøver jeg å tenke fremover, på ting jeg liker. Synge, skrive sanger, trene. Noe som kan få meg til å få tankene ett annet sted. Finne noe som kan oppholde deg.
Jeg vet det er utrolig vanskelig, og det jeg sier har sikkert ingen betydning for at du skal bli bedre. Men jeg håper virkelig det kan få deg til tenke over ting og sette det litt i perspektiv. Livet er så herlig når det er først er bra. Og noen dager må man på en måte bare innse at dagen i dag var kanskje ikke så bra, men kanskje morgen dagen vil.
Håper du kan komme deg over denne perioden, det er så kjempe mange som bryr seg om deg :)
Postet av: Ingvild
For meg var det viktig å ta tak i de små gledene i livet og de to menneskene som fikk meg på andre tanker. Jeg mistet mitt sosiale liv, fordi jeg klarte bare å forholde meg til den ene personen for så lenge. Menneskene var rundt meg, de brydde seg, sa koselige ting men det gikk rett ut igjen, noen ganger hørte jeg ikke at de sa det i det hele tatt.
Jeg ville ikke dø, men jeg ville ikke leve, ville glemme alt vondt og for en gangs skyld smile mitt ekte smil igjen. Jeg ville ikke ta den enkleste utveien fordi jeg hadde et håp, om at en eller annen gang i livet mitt kom jeg til å se lyset i enden av tunellen igjen. Selv om jeg var på nippet til å gi opp flere ganger var det alltid noe som klarte å forhindre meg og få meg over på andre tanker. Det var de små tingene som reddet meg. Husk det, prøv å finn de små tingene i livet, små gleder, som hjelper deg å komme deg gjennom dagen.
Postet av: lisebjork
Ja, du sier noe der! Jeg prøver å ikke tenke så mye, men heller holde meg opptatt med andre ting, men noen ganger føles det bare ikke ut som det fungerer.
Ja, må nesten bare prøve og ta en dag av gangen. Igjen; tusen takk for en så fin og lang kommentar, blir litt satt ut av at noen vil bruke tid på å skrive en så lang kommentar, så vet ikke helt hva jeg skal si, men tusen takk!
Postet av: lisebjork
Ja, det er det jeg også prøver på, men noen ganger virker det håpløst. Kjenner igjen følelsen av å ikke klare å forholde seg til så mange personer så lenge.
Det er godt å høre at du hadde et håp, og jeg håper du så lyset i enden av tunellen!
Ja, må nesten finne de små gledene i livet :)
Postet av:
Postet av: Ina Christine
Jeg håper alt ordner seg for deg. Jeg har slitt i flere år, men er endelig på god vei oppover. Jeg vet at det gjerne ikke er en stor trøst i at andre har det likt, men jeg håper det er en trøst med helt konkrete erfaring på at ting blir bedre? Stoor klem til deg! :)
Postet av: lisebjork
Postet av: lisebjork
Godt å høre at du er på vei oppover! Det er nok en liten trøst, ja :) Takk!
Postet av: Anne Hoel
Postet av: lisebjork
Føler også noen ganger at det kan være lettere å bare leve på bølgen av at man har det bra, at man ikke snakker om det og ikke tenker på det, men noen ganger så klarer man det ikke like lenge som man skulle ønske.
Jeg håper spørsmålstegnet ditt blir borte etterhvert og at spørsmålene dine blir besvart uansett hvor vanskelig det skulle være!