Lise Bjørk

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle hverdagene. Å gå på skolen og komme seg hjem igjen er jo forsåvidt greit nok, men hva som skjer de timene jeg er på skolen bryr meg lite. Jeg vil heller sitte alene med leksene enn å samarbeide med noen, på den måten slipper jeg å prate med noen. Jeg vil heller sitte stille nede i hjørnet mitt enn å bidra i diskusjonen i klassen, da merker kanskje ingen at jeg er til stede. Jeg vil ikke bry noen og jeg vil ikke at noen skal bry seg. Eller, jeg vil vel kanskje at noen skal bry seg, men jeg føler ikke at det vil hjelpe meg. "Bare si fra om du vil snakke, jeg er her for deg", er alle fine ord, men hva hjelper det? Hva hjelper det å vite at jeg kan prate med noen om jeg vil, når jeg ikke vet hva det er å prate om? Nei, jeg har det ikke bra, slettes ikke. Jeg har fått et kraftig tilbakeslag og jeg føler at jeg er lenger ned enn jeg noen gang har vært. Men hva hjelper det at andre vet det? Eneste måten jeg ser at det endrer noe er ved sympatiske blikk, at alle rundt deg behandler deg som om du er så syk at du ikke kan gå med dine egne ben og spørsmål som "hvordan går det, er dagen i dag bedre, vil du prate om noe, er det noe jeg kan gjøre for deg?". Det er fint med så mange mennesker som bryr seg, men jeg ser ikke hvordan det hjelper. Gjør du?

Tankene om å ta mitt eget liv har vært der. Mange ganger. For litt over ett år siden var det oftere og oftere, ikke en dag gikk uten at jeg tenkte dagene jeg innerst inne fryktet. Men det forsvant, etter en veldig god stund forsvant det. Jeg var glad for det, hvertfall en mindre ting å tenke. Jeg tenkte det ikke ville komme tilbake, hvorfor skulle det gjøre det? Jeg hadde det jo bedre enn jeg hadde hatt før, så hvorfor skulle det kommet tilbake? Men det har det nå gjort. Tankene er tilbake, den store klumpen i magen er tilbake, det falske smilet som jeg så lenge har øvd meg på, maska jeg setter på hver dag for at ingen skal se hvordan jeg virkelig har det. Alt er tilbake. Marerittet er startet på nytt. Jeg vil ikke dø, men jeg vet ike lenger hvordan jeg skal leve. Jeg tør ikke leve lenger, fordi jeg er redd for at ting ikke blir bedre. Mange vil vel si det er feigt, den enkle veien ut, men når du har kjempet i to år, hver dag, med å komme deg opp av senga, ser det ikke ut som det er andre løsninger. Jeg vil ikke lenger leve med denne klumpen i magen og det falske smilet og alle tankene som svirrer i hodet og skriker til meg hver dag, men jeg vil heller ikke dø.