Forsiden Om meg Bilder Måneden har vært bra, fordi Debatt Inspirasjon

25.01.2013

25.01.2013 @ 10:08 i Tanker 4 kommentarer

Rutinene om kvelden og rutinene gjennom hele dagen sliter meg ut. Det er slitsomt å føle at jeg må gjøre ting, men ikke skjønne selv hvorfor jeg må det. Det er bare noe inne i hodet mitt som tilsier at jeg må gjøre det, og det er frustrerende å ikke ha et svar på hvorfor. Men jeg vet at om jeg ikke gjør det, vil jeg falle sammen. Det skremmer meg å tenke på å la være å gjøre det, derfor er det også vanskelig å slutte. 

Det vanskeligste er å prøve og forklare det til noen. Hvordan skal du forklare at du ikke klarer å slappe av om du ikke sitter på partall på kino o.l? De fleste skjønner det ikke og tror kanskje jeg tuller, og i frykt for at noen skal synes jeg er helt splitter pine gal, ler jeg med og later som at det ikke er noe problem, bare en sær vane. Å føle at du må skjule noe sånn for vennene dine, fordi du tror/vet at de ikke kommer til å forstå gjør det enda vanskeligere. Jeg er redd for å bli gjort narr av på grunn av det og at alle vil synes jeg er rar som tenker som jeg gjør. Jeg er klar over at det sikkert er mange som tenker på samme måte som meg, at jeg ikke er alene om det, men likevel skammer jeg meg over det. Jeg skammer meg over det jeg sliter med, og jeg vil ikke snakke om det. Jeg er redd for at om jeg prøver å snakke med noen om det, vil de bare le av meg og jeg vil gå tilbake med å skjule det. 

Dette er en så stor del av livet mitt og det er utrolig slitsomt å måtte skjule noe sånn for alle. Men noen ganger er det bedre å skjule noen sider ved seg selv enn at noen vet alt. 

When you try your best, but you don't succeed

28.10.2012 @ 11:00 i Tanker 3 kommentarer

Det er nå gått to uker siden jeg prøvde det jeg har ventet på å tørre i 3 år. 3 år med tanker om det hver dag, hvert sekund, men først nå turte jeg. På mange måter føles det godt å vite at jeg tør det, men det skremmer meg at jeg har endret mønster når dagene er som verst. Jeg har alltid brukt selvskading som hjelp, eller, ikke alltid, men siden jeg følte at jeg trengte hjelp. Nå har jeg gjort noe annet, ikke det samme gamle og det som for meg er kjent, men en helt ny ting som jeg selv ikke har kontroll over. Det skremmer meg at jeg var villig til å gi opp den kontrollen jeg har ved selvskading. Alt som ikke skjer under min kontroll, skremmer meg, men dette er skremmende på en god måte. Ikke bare kan det være en start på at de såkalte profesjonelle tar meg mer seriøst, men det er også en bekreftelse for meg selv at jeg tør. Jeg ser ikke lenger på meg selv som pysete som ikke har turt det, for nå tør jeg det jeg har ønsket å tørre i en så lang tid. 

De fleste spør meg hvorfor, om ikke livet er verdt mer enn som så, og de samme argumentene som at jeg har jo venner, familie, skole og alt som hører med. Men det de ikke forstår er at for meg føles det ut som jeg er to personer. Jeg har ingen problemer med å smile, le og være med venner, men det er aldri ekte. Jeg synes aldri det er morsomt, eller så fantastisk fint, men om jeg dropper dette vil det komme mistanker, spørsmål og blikk. Mistanker som viser seg å være sanne, spørsmål jeg ikke klarer å besvare, blikk jeg ikke takler å se. Det er lettere å late som at alt er fint og bra, men inni meg er det mørkt. Det er som at jeg har laget et stort svart hull inni meg, fylt med negativitet. Hvis noen spør hvorfor jeg vil dø, når jeg kan velge å leve, er det eneste svaret jeg har, at man kan også velge å dø. De færreste forstår, og for å være ærlig, er det godt. Hadde de forstått, ville det mest sannsynlig betydd at de har hatt de samme tankene, eller har de samme tankene. Det ville ikke gjort min situasjon bedre at noen forstår, for jeg forstår egentlig ikke helt selv. Det er følelser som er vanskelig å sette ord på, og derfor enda vanskeligere for de rundt å forstå hvorfor jeg har disse tankene. Argumentene som at jeg har venner, familie og et godt liv er forsåvidt vel og bra, det er en grunn til at jeg ikke stenger meg helt ute av omverdenen, for hvorfor skal jeg ville gjøre det verre for meg selv enn det allerede er? Selv om kroppen og hodet mitt skriker etter å være alene, hjemme på rommet mitt og stirre i veggen, stenge meg inne og droppe skole og utdanning, for hva trenger jeg det egentlig til? Jeg vet jo ikke en gang om jeg er her innen den tid. Men jeg føler jeg skylder venner og familie noe, ikke at jeg gjør det, men det er noe jeg føler. 

Det er skummelt å tenke på at jeg nå skal prøve å komme meg ut av dette mørket. Mørket har vært en del av meg så lenge jeg kan huske, og det er blitt kjent. Livet med glede og positivitet er blitt til noe jeg frykter og noe jeg ikke vet om jeg tør å gå ut til, nemlig fordi det er ukjent. Selv om mørket har en stor kontroll over meg, og det ikke er noen lysglimt, kjennes fortsatt det tryggere ut, bedre å være i, fordi det er noe jeg kjenner til. 

"Ta deg en treningsøkt, da blir alt bedre!"

02.10.2012 @ 16:00 i Tekster og diverse 4 kommentarer

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt det før. At trening hjelper til en mer positiv hverdag og bedre helse, både fysisk og psykisk. Og det stemmer kanskje bra for noen det, men jeg trener hver dag, likevel ønsker jeg ikke dette livet mer. Jeg trener for å bli slankere, og det at jeg selv føler jeg må slanke meg gjør meg egentlig mer deprimert enn jeg trenger å være. Hver dag leser jeg internett inn og ut om sunne matoppskrifter, gode treningsøvelser, og jeg bruker mye av min tid hver dag på å trene og å tenke på at jeg ikke må spise det og det. Men så spiser jeg det likevel, fordi viljestyrken ikke er stor nok til å la være, noe som da gir meg dårlig samvittighet og jeg ender opp skuffet og lei meg. Sånn går det i en ond sirkel. Så når skal det hjelpe for meg å trene, at det skal hjelpe meg psykisk? Alle sier det hjelper, forskjere, leger, psykologer, alle de som kan dette. Så hvorfor hjelper det ikke meg? Er det som at det er en slags pille som jeg er immun mot? Medisin som ikke fungerer på meg? Og i så fall, hva skal min hjelp være, hvis trening er alle andres hjelp?

Kanskje trening egentlig gjør meg sykere, fordi jeg allerede er for besatt av trening og kosthold? Lefsene til taco skal være grove, vann til alle måltider, én sjokoladebit for mye og jeg burde legge inn en ekstra treningsøkt. Om jeg går en dag uten å trene får jeg dårlig samvittighet, synes selv jeg legger på meg 10 kg bare den ene dagen. Jeg sier selv til alle rundt meg at jeg bare vil bli sunnere, bli bedre trent. Men det vil jeg ikke. Jeg vil høre at jeg har gått ned i vekt, at folk ser det, at folk ser jeg er blitt slankere. Jeg vil ha bekreftelse på all treningen jeg legger inn i hverdagen min. Jeg vil bare være en av de slanke jentene. Det har jeg alltid ønsket, men det skal man jo helst ikke si, for alle er nydelige på sin måte, er det ikke det man sier? Og jo, selvfølgelig er det det, men det hjelper ikke meg hvis jeg selv synes jeg er for stor i forhold til hva jeg trives med. Jeg tar meg selv i å tenke at om jeg bare går ned 2 kg til, så er det greit. Men det blir aldri med bare de 2 kg, for jeg går opp igjen, siden viljestyrken er ikke der lenge nok. Da tenker jeg at jeg bare kan gå ned 4 kg, så er jeg der jeg vil være, og sånn fortsetter det. Jeg har kontroll, og jeg spiser mye, jeg vil bare bli slankere. 

"Jeg har det bra, jeg!"

02.10.2012 @ 00:39 i Tekster og diverse 0 kommentarer

Jeg har det bra, jeg. En setning som kommer fra min munn nesten hver dag. Når noen spør hvordan jeg har det, er det eneste jeg tenker på å svare "jeg har det bra". Men jeg har det absolutt ikke bra. Det har jeg ikke hatt på lenge, men hva er poenget i å si det til noen? Hva kan de gjøre? Det eneste de kan er å si ting som "det blir bedre", "du kommer deg ut av dette", "jeg vet hvordan du har det", "snakk med meg om du vil" og andre ting som skal være så hjelpende og støttende. Men problemet er at jeg tror dem ikke. Uansett hva noen sier tar jeg det som en løgn. For hva vet vel du? Hva vet vel du om at ting blir bedre? Du har kanskje vært i en nogen lunde lik situasjon, men du er likevel ikke meg, og situasjonen vår er ikke helt lik. Så at noen kan garantere meg at det blir bedre, er en løgn. Ren og ondskapsfull løgn. For all del, det er hyggelig at folk viser de bryr seg, men det gjør ikke situasjonen noe bedre, det endrer ikke min situasjon. Og det å prøve å prate med noen når du ikke vet hva det er å si, er et problem i seg selv. For hva skal du si? At hver gang du kutter deg er du ikke lenger redd for at pulsåra går med, selv om du ikke nødvendigvis ønsker at den skal det. Du er bare ikke redd for det lenger, for du bryr deg rett og slett ikke. Eller kanskje du innerst inne bryr deg, men det ligger så langt inni deg at du klarer ikke finne det. Hvordan skal du fortelle venninna di at det eneste du tenker på, hver dag, er at du ikke lenger vil leve, du er bare for feig til å gjennomføre det. Hvordan skal man klare å uroe en person med den informasjonen, når man helst ikke vil ha informasjonen selv. Det man aller helst vil er å kaste det vekk og aldri tenke det igjen, men det har du prøvd før. Prøvd å ikke tenke det, men det går ikke. Det er som en frisbee som kommer tilbake og slår deg hardt, når du minst venter det. Helst når ting begynner å gå oppover igjen, kommer det slående mot deg og slår deg så hardt i magen at du bukker under for tankene. Tankene er befriende og gode, samtidig så vonde. Det er vondt å vite at de er der, selv om du vet at du er den eneste som kan gjøre noe med dem. Ingen andre kan fjerne de for deg, det er noe du selv må gjøre. Men hvordan gjør man det når tankene har fulgt deg i flere år og ser ut til å slå tilbake hver gang du synes du ser toppen av bakken. Det er som en evig lang bakke, som aldri ser ut til å ta slutt, jeg står aldri på toppen av den bakken

 

Jeg vil ikke dø.

24.08.2012 @ 12:58 i Tanker 12 kommentarer

Jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal takle hverdagene. Å gå på skolen og komme seg hjem igjen er jo forsåvidt greit nok, men hva som skjer de timene jeg er på skolen bryr meg lite. Jeg vil heller sitte alene med leksene enn å samarbeide med noen, på den måten slipper jeg å prate med noen. Jeg vil heller sitte stille nede i hjørnet mitt enn å bidra i diskusjonen i klassen, da merker kanskje ingen at jeg er til stede. Jeg vil ikke bry noen og jeg vil ikke at noen skal bry seg. Eller, jeg vil vel kanskje at noen skal bry seg, men jeg føler ikke at det vil hjelpe meg. "Bare si fra om du vil snakke, jeg er her for deg", er alle fine ord, men hva hjelper det? Hva hjelper det å vite at jeg kan prate med noen om jeg vil, når jeg ikke vet hva det er å prate om? Nei, jeg har det ikke bra, slettes ikke. Jeg har fått et kraftig tilbakeslag og jeg føler at jeg er lenger ned enn jeg noen gang har vært. Men hva hjelper det at andre vet det? Eneste måten jeg ser at det endrer noe er ved sympatiske blikk, at alle rundt deg behandler deg som om du er så syk at du ikke kan gå med dine egne ben og spørsmål som "hvordan går det, er dagen i dag bedre, vil du prate om noe, er det noe jeg kan gjøre for deg?". Det er fint med så mange mennesker som bryr seg, men jeg ser ikke hvordan det hjelper. Gjør du?

Tankene om å ta mitt eget liv har vært der. Mange ganger. For litt over ett år siden var det oftere og oftere, ikke en dag gikk uten at jeg tenkte dagene jeg innerst inne fryktet. Men det forsvant, etter en veldig god stund forsvant det. Jeg var glad for det, hvertfall en mindre ting å tenke. Jeg tenkte det ikke ville komme tilbake, hvorfor skulle det gjøre det? Jeg hadde det jo bedre enn jeg hadde hatt før, så hvorfor skulle det kommet tilbake? Men det har det nå gjort. Tankene er tilbake, den store klumpen i magen er tilbake, det falske smilet som jeg så lenge har øvd meg på, maska jeg setter på hver dag for at ingen skal se hvordan jeg virkelig har det. Alt er tilbake. Marerittet er startet på nytt. Jeg vil ikke dø, men jeg vet ike lenger hvordan jeg skal leve. Jeg tør ikke leve lenger, fordi jeg er redd for at ting ikke blir bedre. Mange vil vel si det er feigt, den enkle veien ut, men når du har kjempet i to år, hver dag, med å komme deg opp av senga, ser det ikke ut som det er andre løsninger. Jeg vil ikke lenger leve med denne klumpen i magen og det falske smilet og alle tankene som svirrer i hodet og skriker til meg hver dag, men jeg vil heller ikke dø.

 

Sommerfuglene døde i dag

15.08.2012 @ 13:54 i Tanker 4 kommentarer

The butterfly project
1. when you feel like you want to cut, take a marker or pen and draw a butterfly on wherever the self-harm occurs. 

2. name the butterfly after a loved one, or someone that really wants you to get better. 
3. NO scrubbing the butterfly off.
4. if you cut before the butterfly is gone, it dies. if you don't cut, it lives.
5. if you have more than one, cutting kills them all.
6. another person may draw them on you. these butterflies are extra special. take good care of them.
7. even if you don?t cut, feel free to draw a butterfly anyways, to show your support. if you do this, name it after someone you know that is suffering right now, and tell them. it could help.

 

Funnet her

4 uker og 5 dager

13.08.2012 @ 00:46 i Tanker 0 kommentarer

4 uker og 5 dager er gått. Litt over en måned. 33 dager. Treogtredve dager. Trettitre dager skadefri. For mange er ikke trettitre dager mange, men når du hver dag må distansere deg fra skarpe gjenstander i frykt for å gjøre deg selv vondt, er trettitre dager uendelig lenge. Det føles som en evighet, og hvert sekund føles som flere timer. Min største frykt er dusjen. Jeg har alltid synes det har vært kjedelig å dusje, men nå er det blitt en frykt å skulle dusje. De eneste gangene jeg har tilgang på barberhøvler, kniver, sakser osv, er når jeg dusjer. Da må jeg spørre om tillatelse, og rett etter jeg har dusjet må jeg gi det tilbake. Men på den lille halvtimen jeg har det i nærheten blir lysten så stor og tung. Å skulle se seg i speilet og prøve å overbevise seg selv om at det ikke hjelper. Å overbevise seg selv om at man har vært så flink, å prøve å overdøve den lille stemmen som skriker deg i øret at det er på tide, det er greit, bare gjør det. Det er ingen lett oppgave, selv om det sikkert høres rart ut for mange. Men det er virkelig ikke lett.

Noen som skjønner

09.08.2012 @ 02:15 i Tanker 5 kommentarer

Jeg kunne ønske jeg hadde en å prate med. En som forstod. En som ikke var dømmende, så på deg med skeptiske blikk, men bare forstod. Det er flere jeg vet forstår, som er fantastiske å snakke med, men likevel er det ikke nok. Det holder ikke. Jeg vet jeg aldri vil møte en som tenker akkurat det samme som meg, føler akkurat det samme som meg. Det er umulig, jeg vet det. Men jeg kunne ønske, jeg kunne så virkelig ønske at det var mulig. Om jeg kunne møtt meg selv i en annen person, snakket, grått og holdt om hverandre. Snakket med en som ikke sa "hold ut, det blir bedre!", for jeg tror ikke på det. Jeg vil tro det, men det gjør jeg ikke. Det nytter ikke å si at ting blir bedre, det løser seg alltid og smertene kan ikke vare for alltid, for nå føles det sånn. Og det er  det gjelder. Det hjelper meg ikke å vite at om kanskje flere år er det bedre. Vel, det hjelper kanskje litt, men det hjelper faktisk ikke nok! At noen som mener de kjenner deg bedre enn de fleste sier hvor mye bedre ting blir, bare hold ut, snakk med meg om det er noe, og alle mulige trøstende og støttende ord de kan komme med, når de ikke vet noen ting om hvordan du virkelig har det inni deg. Hvor stor og tung klumpen i magen og halsen kjennes, hvor mye du har lyst til å skrike ut for et desperat forsøk for å få ut litt smerte. All den smerten. All smerten man bærer på dag for dag. Men å snakke med noen "om det er noe", det går ikke. For hva skal jeg si? At hver gang jeg ser en kniv vil jeg kun skade meg. At jeg ikke klarer å tenke på oppkuttede grønnsaker som kun grønnsaker, men noe en kniv er blitt brukt til å gjøre i stand. Hvem vil forstå det? Hvem vil ikke se på deg med store øyne hvis du forteller det? Nei, det spørsmålet er og blir usvart. Jeg kunne bare ønske jeg hadde noen å prate med.  

Tatovering

08.08.2012 @ 16:58 i Glede 6 kommentarer

Ja, da har jeg fått tatt min første tatovering. Har så lenge jeg kan huske, hatt lyst på tatovering, men med betydning. Den jeg har tatt nå er jeg utrolig fornøyd med, kunne ikke fått en finere tatovering! Den står først og fremst for kanarifansen, som er min andre familie, men at vingene er oppover symboliserer at man skal se frem og opp. Noen vil nok synes det er veldig dumt, men for meg betyr tatoveringen mer enn bare en ting, og det viktigste er tross alt at jeg er fornøyd med den.



Likegyldig

05.08.2012 @ 18:45 i Tanker 4 kommentarer

I går ble jeg spurt av en venninne hvordan jeg egentlig hadde det. Hvordan jeg egentlig hadde det, tenkte jeg. Det hadde jeg vel egentlig ikke tenkt stort på i det siste. Tankene hadde kommet innom et par ganger de siste ukene, om ikke månedene, men tenke ordentlig over det hadde jeg ikke gjort på så lenge jeg kan huske. Jeg kunne ikke huske å ha kjent en særlig glede, ei heller en særlig sorg. Ja, det er blitt slutt med kjæresten, men det er ikke samme type sorg jeg har vært gjennom tidligere. Så på grunn av det er jeg jo naturligvis trist, men det kan ikke måles med hvordan ting var for ett år siden. Da sorgen satt dypt, om det i det hele tatt var en sorg er jeg ikke sikker på, men det var som et svart hull som hadde klistret seg fast i sjelen min. Det gjorde vondt å puste, det gjorde vondt å være tilstedet. Men nå er det ikke sånn. Klumpen i magen er der, noen dager større enn andre. Tankene om å ville skade meg selv kommer stadig på besøk, men det er aldri så sterkt og vondt at jeg gir etter. Jeg burde være stolt over det, burde jeg ikke? 

Dessverre kan jeg ikke si at jeg er stolt. Jeg er ikke skuffet heller, langt der i fra. Stolthet og skuffelse er en følelse jeg ikke har kjent på lenge, og på mange måter er det godt. Det er godt å ikke skulle kjenne på alle følelsene, kjenne hva det er. For følelser kan man ta feil av, det gjør vi vel alle fra tid til annen? Men likevel savner jeg det. Å føle meg så glad at jeg kunne svevd på en rosa sky, med enjørninger og sukkerspinn, eller den motsatte følelsen av smerte, svik og tårer. Jeg savner alt. Jeg savner det å ikke føle verken det ene eller det andre. Jeg skulle så gjerne tatt alt det vonde, sammen med alt det gode. Jeg vet man ikke bare kan føle glede, og det vil jeg ikke heller. Jeg vil føle alt. Men nå er det helt tomt. Hva jeg fyller dagene med, spiller ikke så stor rolle lenger. Om munnen min peker oppover eller negativ er ikke noe jeg tenker særlig over, nemlig fordi det ofte ikke stemmer. Å skulle starte på skolen er ikke noe jeg verken gleder eller gruer meg til, jeg vet at jeg skal, og jeg må fullføre hva jeg har startet, men ellers enn det er det ikke stort fler følelser. 

 

Tumblr_kwtuq2qqpv1qzdlk3o1_500_large
Så hvordan jeg egentlig har det? Jegvet ikke. Jeg føler ingenting. Jeg er likegyldig.

  • lisebjork 19, Nittedal
    Jente på 18 år fra Nittedal. Går påbygg på Bjertnes Vgs.

Widgets

bloglovin

Design

Laget av Lisa

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits